Til Lofoten for å treffe ildsjeler som brenner. Som midnattssola.
Til Lofoten for å treffe ildsjeler som brenner. Som midnattssola.
Til Lofoten for å treffe ildsjeler som brenner. Som midnattssola.
Det er september i 2017. Jeg er på bobiltur nordover. Etter et hett tips sikter jeg meg inn på Innhavet i Hamarøy, drøye halvannen time fra Fauske. Og jeg kommer…
Mange har vært nysgjerrige på å få vite mer om bobilen vår, så her er en aldri så liten presentasjon. Pia overtar min mobiltelefon, og fikser både film og bilder…
Vi sier det igjen. Ingen ting er bedre enn å dele reisegleden med andre. Og akkurat nå kjennes det ekstra godt å bruke tia til å bla litt i minneboka og finne frem eventyrlige turopplevelser som kanskje kan vekke til live reiselysten og drømmene om neste tur. Og neste tur der igjen ...
Ja, da har Pia og jeg like gjerne sjustarta påsken. Og det kjennes ekstra godt å utvide den etterlengta påskekosen med noen dager. For aldri før har det vært viktigere å finne seg et lite pustehull og en pause fra alt som presser på rundt oss fra alle kanter.
Jeg treffer han i bobilen min. Og det er ikke uten grunn at Øyvind Raaen har fått audiens hos meg. Denne trivelige batteribegavelsen har nemlig en stor del av æren for at jeg har kunnet fricampe fritt og hemningsløst uten ladeangst i vinter, helt frem til viruset stoppet oss alle, bare noen dager etter denne praten.
Klart jeg var spent før jeg reiste til England sommeren 2017. Spent på hvordan det ville bli å kjøre på venstre side av veien. Spent på om det var noe i ryktene om konstant dårlig vær, dårlig mat og mindre pene britiske jenter. Hvilke rykter som stemte? Ingen!
Bildet er fra Alta, tatt av godeste Folke Strand på Alta Strand Camping. Det var en ære å få låne hans personlige samekofte for noen minutter. Året var 2015, og jeg var på min aller første skikkelige bobiltur. Og det var ikke en hvilken som helst reise, for jeg skulle nemlig være borte i tre måneder! Litt av en jomfrutur, ikke sant? Og spent som et barn var jeg nysgjerrig på hva som ville møte meg i mektige Finnmark. Bli med på tur!
Hvordan er det mulig å bli så glad i et enkelt liv i en 12 kvadratmeters hybel på hjul? Hva ligger bak den enorme tilfredsstillelsen det er å føle seg fri til å kruse rundt fra sted til sted med huset på ryggen? Det finnes sikkert like mange svar og bakgrunnshistorier som det finnes bobilkjørere. Her er min historie.