Fra den tyske byen Ulm går turen videre sørover, gjennom Østerrike og Liechtenstein til Sveits, landet jeg alltid har unngått på grunn av prisene og problemene med datakapasitet på nettet. Men siden jeg for en gangs skyld har en plan for hvor første stopp i Italia blir, lar jeg Sveits bare komme. Men for en kontrast jeg skal få oppleve, fra luksuriøse Lugano til den intime lille landsbyen Cocconato på toppen av et lite fjell.
14. mars 2024
Det blir selvfølgelig kjøp av oblat rett over grensa til Østerrike. Med det kan jeg kjøre i 10 dager. Men det blir småpenger i forhold til det jeg betaler for å få lov til å kjøre inn i Sveits, nemlig 50 euro. Men skitt au. Nå er jeg på tur for å kose meg.
Og med sveitsisk radio på full guffe kruser Globia og jeg gjennom vakre Sveits og de snødekte fjellene. Herlig!
Bekymringene om mobildekningen er glemt for en stund, og turen over de sveitsiske alpene blir en ren fornøyelse.
Jeg nærmer meg lavlandet igjen, og er spent på både byen Lugano og bobilplassen jeg fant på nettet.
Endelig fremme, og jeg får den siste ledige plassen. Ikke spesielt sjarmerende plass, men kurant fordi det kun er 15 minutter å gå ned til promenaden i Lugano.
Det begynner å bli mørkt, så jeg tar fatt på rusleturen nedover. Må si jeg er spent.
Dette ser lovende ut. Og mens jeg rusler nedover kommer jeg til å tenke på at det er vel her i denne byen noen ekstra rike nordmenn har slått seg ned. Fordi det lønner seg.
Så får vi se om det lønner seg for meg å være på besøk her.
Lugano de lux, værsågod!
Vel nede i byen møter jeg først intime smågater, før dette åpenbarer seg for meg…
Mens jeg sitter her og ser på bylivet tikker det inn en melding om at jeg allerede har brukt opp datakapasiteten min på nettet. I alle andre land i Europa kan jeg bruke så mye data jeg vil. Er avhengig av det som blogger. Litt frustrert slår jeg meg til ro for kvelden, men bestemmer meg der og da for å reise over grensa til Italia tidlig i morgen.
Jeg får tross alt en smak av Lugano og hvorfor norske rikinger liker seg her. Og kanskje nettopp Kjell Inge har sittet akkurat her på denne kaféstolen og har blitt servert av den samme kelneren som tok seg av meg. Ikke umulig.
Wow! For et bygg.
Vel tilbake i bobilen er jeg rask med å krype til køys. Jeg gleder meg nemlig hemningsløst til å besøke den lille landsbyen Cocconato, som min venn Caroline Schøning har anbefalt meg. Hun er opprinnelig fra Norge og har jobbet som kokk, reiseleder og kursholder her i Italia i nærmere 40 år. Jeg ble kjent med henne på en bobiltur i 2016.
Den lille landsbyen ligger like utenfor Torino, byen jeg snart også skal besøke og få omvisning i av selveste Caroline.
Jeg elsker Italia, og det er godt å være tilbake igjen. Og når jeg passerer denne rundkjøringa med vinkorker, da skjønner jeg at jeg er hjertelig velkommen til Piemonte.
Jeg melder fra til damen i GPS’en at jeg vil kjøre utenom betalte motorveier. Og takk for det. For på turen passerer jeg små steder der jeg virkelig får se hvordan Italia ser ut på landsbygda, der turismen ikke har «pyntet» på hverdagen til den vanlige italiener.
Jeg nærmer meg Cocconato, og jeg tenker at bare navnet gjør meg glad og i godt humør, Cocconato. Musikk i mine ører. Deilige assosiasjoner.
Veien blir smalere og smalere etter hvert som den bukter seg oppover åsen. Og det slår meg at nå midt i mars er det så vidt blomstring på gang, noe jeg kjenner i øynene. Pollenplagene melder seg. Men det overskygger ikke gleden av å være på tur i Italia igjen.
Cocconato – trange smug og «vie» horisonter.
Jeg kommer inn i byen fra oversiden, og havner på denne veien. Wow! For en sjarm. Også så trangt! Jeg er både spontanforelsket i det jeg ser og redd for speilene mine samtidig, når jeg snegler meg gjennom de trange gatene.
Og når jeg kommer hit skjønner jeg på blikkene til folk at det ikke er helt vanlig å se en bobil komme ned gjennom disse smugene.
Men det har gått bra, og jeg svinger til venstre ved Café Roma, kjører opp en bakke og kommer hit til denne kirken og det som tydeligvis er parkeringsplassen til Guds hus. Ingen forbudsskilt å se. Så da blir det fricamping på meg. Jesss!
Med et bredt smil rusler jeg ned til nettopp Café Roma for å ta meg en sen frokost eller tidlig lunsj.
Dette er utsikten fra kafébordet mitt. Utrolig å tenke på at jeg kom ut av smuget der oppe med bobilen for bare noen minutter siden. Nå skjønner jeg også hvorfor så mange av innbyggerne har små biler.
Og til deg som har lyst til å besøke byen, Du kan komme hit fra andre kanter og unngå smugene. Da vet du det.
Nå er jeg klar for en rusletur for å bli litt kjent med dette sjarmtrollet av en landsby, Slå følge!
Her kom jeg kjørende den andre veien for litt siden. Tror jeg hadde en snau centimeter i klaring på hver side. Og det er ganske naturlig at det er et skilt der borte som sier gata er enveiskjørt.
Mens jeg rusler rundt i de brosteinsbelagte trange gatene har disse bjellene i kirketårnet der oppe behov for å gi litt lyd fra seg. Og det er ikke småtteri hvor mye lyd det blir! Sjarmerende støy for meg som er på besøk. Og de som bor her vet jo ikke om noen annet.
Flere steder fra toppen av byen kan jeg skue utover Piemonte. Vakkert. For en utsikt!
Så blir det noen timer med bloggarbeid i bobilen i godværet, før jeg rusler inn i smugene igjen for å fange kvelden i landsbyen som til de grader har bergtatt meg.
En ny dag her i Piemonte, og godeste Caroline har ordnet en avtale for meg. Jeg skal nemlig få hilse på to lokale produsenter av snadder de fleste av oss forbinder Piemonte med, nemlig vin og sjokolade.
Men først en frokost på Café Roma, før jeg rusler inn denne døra rett over gata for kaféen.
Her treffer jeg disse to karene, som ønsker meg velkommen med en mengde vakre, trivelige italienske ord jeg ikke skjønner et kvekk av.
Men for noen herlige folk! Det viser seg at Pino er vinprodusent, og holder til i nabobyen Cocconito, en landsby som er enda mindre enn Cocconato. Der produserer han sin vin, som han med stor iver forteller om på en blanding av italiensk og halvgod engelsk.
Alberto forteller meg om sine produkter. Jeg skjønner at han er en meget anerkjent produsent av iskrem, med flere iskrembarer i Torino og andre byer rundt i Italia. Så lager han også deilig sjokolade. Jeg forteller Alberto at jeg skal treffe Caroline i morgen i Italia, og at vi da vil besøke en av iskrembarene hans i byen, noe Alberto nikker smilende til.
Jeg kjøper selvfølgelig en flaske av Pino, en Cocconito Barbera Superior. Jeg elsker Barbera-viner fra Piemonte.
Tusen hjertelig takk for meg, Pino og Alberto! Nå triller jeg ut av byen jeg gjerne skulle blitt i noen dager til. Men jeg har en avtale med Caroline i Torino i morgen. Gleder meg veldig.
Ciao, Cocconato!
Da har du skjønt hva neste reisemål er. Ser deg i Torino!
Her kan du se filmen fra denne delen av turen…
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
Bestill boka VIE VEIER TIL SOMMERNORGE her!
En stor takk til min bobilforhandler MobileZentrum, som har forstått hvor viktig det er for oss aktive bobilfolk å ha forhandleren vår i ryggen hvis noe skjer underveis på reisen. Dere er best!
