Å besøke Roseslottet har vært planen i lang tid. Endelig er dagen her. Det er søndag og snøfritt her vi bor, men vi skal ikke lange veien oppover forbi selveste Holmenkollbakken før vi møter snøen og vinteren. Ikke mye snø, men nok til å få den gode vinterfølelsen. Og når ettermiddagslyset byr på ren skjær magi, da blir det frysninger fra topp til tå. Og ikke på grunn av kulda.
Joda, jeg var innom både Levanger og Røros på langturen min i sommer, men siden vi er i Trøndelag og Pia er med vil jeg selvfølgelig vise henne noe av det jeg opplevde for drøye tre måneder siden. Dessuten har ikke Pia vært på Røros siden hun var jentunge. Og det blir et lite mini julebord for to på oss også.
Vår fantastiske novembertur med bobilen byr på alt vi kan be om, bortsett fra litt mer vinter og snø, som vi faktisk hadde håpet på. Men hva gjør vel det når opplevelsene står i kø og vi får så mange gode og inspirerende tilbakemeldingen fra mange av dere som av ulike grunner ikke får reist på tur. Gleden er på vår siden, gode reisevenner. Hjertelig takk for at dere slår følge med oss! Nå er vi klare for Trøndelag.
Egentlig hadde vi tenkt oss langt nordover for å oppleve nordlyset, men værmeldinga ber oss holde oss her sørpå hvis vi vil ha godvær. Så da kruser vi fra Gjøvik til Valdres i ettermiddagssola. Så skal det vise seg at det blir noen ekstra mil underveis. Og frem og tilbake er fortsatt like langt.
- Hvor skal vi, Pia? Kanskje litt sent å lure på det når vi allerede er igang med turen. - Aner ikke, svarer Pia. Så vi bestemmer oss for å reise dit sola er. En snartur innom Hokksund, før vi setter kursen mot en stor innsjø som frister med godt vær de neste dagene.
Vi skal til Halden. Ikke bare for å se denne idylliske småbyen, men også for å besøke gode bobilvenner som nettopp har flyttet hit fra Trondheim. Og som om ikke én festningsby er nok, vi tar også en svipptur innom Gamlebyen i Fredrikstad, en av verdens best bevarte festningsbyer.
En "ny" fricampingsesong er endelig igang, med herlige høst- og vinterturer. Og det gledelige er at Pia igjen er med meg på tur. Denne gangen for å ta meg med til Tønsberg på noe som er langt unna alt annet jeg har opplevd. Og dagen etter blir det jammen meg en tur til Verdens ende, før vi ender opp utenfor landets eldste landhandleri i Eidsfoss.
Det er klart jeg låner bort bobilen når min kjære sønn og hans samboer vil på jakt. Spesielt når Kasper atpå til lover å lage en film fra turen. For ingen ting gleder meg mer enn at Anette og Kasper og de glade fuglehundene Tutta og Pablo får oppleve fricampinglivets gleder.
Som lidenskapelig fricamper er det ekstra gøy å kunne fortelle at jeg ikke har plugget meg på 230 volt en eneste gang i løpet av mine åtte bobiluker på veien i sommer. Og det mest utrolige; jeg har på det meste brukt bare 35% av batterikapasiteten. En liten kjøretur, og jeg har hatt fulle batterier igjen. Slå den! Ikke rart jeg slenger rundt meg med utropstegn!!!
Jeg har tenkt på det i hele sommer. Jeg vil og skal innom Flåm. Men da mine åtte uker på veien var over i august hadde jeg ingen reisebrev fra denne lille bygda som blant annet inviterer til en av verdens vakreste og bratteste togreiser. Ikke før nå...