Ryktene sier at jeg har grunn til å glede meg. Og som vanlig satser jeg på godt vær, for det kan bli værhardt der ute på Vega. Men bare det å kunne kjøre Kystriksveien igjen er stort, veistrekningen mange kaller verdens vakreste. Og dette er tredje gangen jeg har gleden av å kjøre Helgelandskysten med bobil. Ah, for en reise jeg er på!

17. juli 2020.

Jeg skal tilbake til den herlige plassen jeg delte med gode venner i pels på øya Jøa.

Men nå er det Nordland og Helgelandskysten som gjelder. Og turen starter med regnvær.

Selv i regnvær nyter jeg turen og det jeg ser. Denne strekningen er vidunderlig vakker, uansett vær, spør du meg.

Så gleder jeg meg ekstra til å ta en kaffepause på Kjelleidet i bobilen til Solvor og Jan, to trivelige trøndere jeg traff på min bobiltur til Portugal høsten 2018. Og den gangen ble det vennskap på flekken. Vi treffes snart igjen, Solvor og Jan!

Så kruser jeg nordover og er endelig på veistrekningen over alle veistrekninger – Helgelandskysten!

Så nærmer jeg meg ferjekaia over til Vennesund, og jeg ser det er lang kø. Så jeg snur og kjører en snau kilometer tilbake og inn på denne avstikkeren.

Og akkurat i det Globia og jeg passerer busken du ser bak bilen skremmer vi opp en svær havørn rett ved siden av bobilen.

Hehe…vet ikke hvem av oss som ble mest skremt. Det var et mektig syn å se den digre fuglen så tett på, med et vingespenn på flere meter.

Så blir det morgenferje over til Vennesund, og jeg kruser videre nordover.

Denne gangen kjører jeg ikke innom Brønnøysund, som jeg har gjort et par ganger før, blant annet på turen sammen med Pia sommeren 2018.

Endelig skal jeg oppleve Vega!

Det blir en vakker tur over havet, og vi reiser innom Himmelblå-øya Ylvingen med folk som skal dit.

Endelig kjører jeg i land på Igerøya, og jeg er på Vegaøyan!

Jeg har bestemt meg for å reise rett til Vega Verdensarvsenter, og turen mot senteret gir håp om et magisk opphold her på Vegaøyan.

Og jeg parkerer her!

Et par karer på fiskemottaket ved siden av sier det er greit å stå her, og jeg sier bare «tusen hjertelig takk!». Nærmere havet er det ikke mulig å komme.

Jeg nyter første smaken av Vega i noen minutter før jeg rusler mot senteret for å ta en titt.

Jeg ser meg litt rundt og gjør en avtale med senterleder Berit Martinussen om en prat i morgen.

Så rusler jeg inn i restauranten her på senteret for å nyte dagens fiskerett til middag. Gleder meg!

Og overraskelsen er mye større enn fiskestykket med to små poteter, da retten blir plassert foran meg. Lekkert dandert, men er dette alt?! Et glass meg godt lokalt øl blir en liten trøst, og jeg rusler tilbake til bobilen for å ta meg litt mer å spise.

Men i vær som dette er alt tilgitt, og jeg nyter kvelden og den smellvakre solnedgangen. Vega – ah!

Jeg blir aldri lei av solnedganger. Og denne er av de vakreste jeg har opplevd noensinne. Se selv!

Så våkner jeg til dette…

Etter en kaffe og en bedre frokost med tårer i øyekroken rusler jeg til senteret for en prat med senterleder Berit.

Og godeste Berit setter av godt med tid til praten vår. Hun bor selv her på Vega, og har jobbet som leder av senteret siden 2016.

– Jeg er faktisk født her på Vega, men var bare to og et halvt år da jeg flyttet herfra, derfor snakker ikke jeg Vegaværing, smiler Berit, og tar meg med rundt på utstillingen til senteret.

Berit forteller meg om Vega som samfunn, den spennende historien om dette øyriket, ærfugldriften og misjonen til Vega Verdensarvsenter.

Det unike kulturlandskapet med ærfugltradisjon var den viktigste grunnen til at Vegaøyene fikk verdensarvstatus i 2004. Derfor er det aller meste av verdensarvområdet lagt i øyriket utenfor hovedøya. Men også de høye fjellene på sørsiden av Vega og våtmarksområdene nord på øya har fått status som verdensarv. Disse områdene gir innblikk i andre deler av den rike natur- og kulturhistorien i øyverdenen.

“Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.”

UNESCOS VERDENSARVKOMITÉ

Les mye mer om Vegaøyan verdensarvområde og Vega Verdensarvsenter her.

– Vi er opptatt av at våre gjester her på Vega skal få en fin opplevelse, og at lokalbefolkninga også synes det er ok, at vi tar godt imot gjestene våre og hjelper dem, hvis vi skjønner de trenger det, sier Berit engasjert.

Og Berit, hvis lokalbefolkningen er like hjertelige, varme og imøtekommende som deg, da er det en sann fornøyelse å være gjest her. Du er et levende eksempel på hvordan dere som vertskap ønsker å ta imot oss som kommer på kortere eller lengre opphold her ute. Tusen takk, Berit!

Ta dere en tur hit til dette unike senteret, folkens!

Les mye mer om Vega her på visitvega.no.

Jeg sier hjertelig takk til godeste Berit, og nyter nok en ettermiddag og kveld her på brygga. I morgen skal jeg se mer av øya.

Og som om det ikke er nok med en solnedgang av en annen verden, så dukke jammen meg regnbuen opp også…

En ny dag, og jeg reiser utover mot Eidem, som jeg har hørt skal være et unikt friluftsområde. Så slå følge!

Her ute er det fredfullt og godt å være, og her nyter folk i telt og bobil stillheten, den vakre naturen og de fantastiske strendene. For et sted!

På vei tilbake fra dette fantastiske friluftsområde ser jeg et Studio Vega på et skilt, og jeg tar av veien og parkerer ved siden av dette som ser ut som en vanlig låve.

Her inne åpenbarer det seg et spennende kunstgalleri, og jeg treffer Margrete og Ronald, som begge er utøvende kunstnere. Dette er gården der Ronald vokste opp, og idag driver han, fruen og sønnen Sjur dette stedet. Sjur er forresten keramiker, og jeg kjøper en av hans vakre gule kopper.

Jeg ser det er en slags tribune på hvert side av låverommet, og Ronald forteller at Juni Dahr og Gard Eidsvold kom hit for to år siden og fremførte Markens Grøde av Hamsun her. Du verden, sier jeg!

Sjekk hva disse herlige kunstnerne holder på med her på deres Facebook-side!

Så er jeg klar for Vegatrappa!

Det vil si, jeg skal prøve meg på trappa der ute på Sundsvoll. Her er det campere og telt i alle varianter langs hele veien ut mot trappa. Og jeg parkerer blant mange andre trappevandrere, med utsikt direkte til øya Søla, som kanskje er det mest fotograferte motivet her på Vega.

Jeg setter igang med frisk mot, og skjønner at det er skulpturer å titte på underveis. Det inspirerer og vil hjelpe meg helt opp. Tenker jeg…

Jeg merker fort at dette ikke er dagen for «ekstremsport» for gamle Vie. Jeg sliter litt med ryggen for tiden, og kondisen er en katastrofe. Så jeg slår meg til ro med å hente igjen pusten på Ørneredet. Og etter en halv time her oppe tar jeg trappa ned igjen. Jeg tror jeg kom halvveis. Kanskje…

Insektkunst i storformat…

På veien tilbake fra trappa stopper jeg ved en kafé som viser seg å være en nedlagt skole. Og her blir det deilig nystekt vaffel og en god kopp kaffe.

Og her treffer jeg jammen meg folk jeg kjenner fra før, som jeg faktisk for tredje gang tilfeldig treffer på turen min siden jeg dro fra Oslo for tre uker siden. Først i Orkanger, så oppe i Vegatrappa, og så her på kaféen. Trivelig!

Nede ved ferjekaia er det campingplass, og det blir en fin kveld her på kaia.

Noen tips til deg som vil hit…

Det kan være lurt å reise hit før eller etter den hektiske julimåneden. For her er det vidunderlig å være uansett, og utenfor høysesong er det like fint, men mindre med trafikk på ferjer og de smale veiene her ute. Og kommer du med bobil kan du fricampe ute ved både Eidem eller Sundsvoll, eller står på Vega camping sentralt på øya. Men husk å ta med deg sykkel! Og fiskestang!

Så blir det båten over til Tjøtta for videre ferdsel nordover. Dette har vært to praktfulle dager her på Vegaøyan. En vidunderlig opplevelse.

Så da er det bare å slå følge!

Her er en videosnutt fra turen til Vega…

Se kart over hele reiseruta.

Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!

Følg meg gjerne på Facebook!