Med skulpturen «Das leben ist schön» ønsker jeg deg velkommen til å bli med meg på byvandring i trivelige, lune Lüneburg. Ja, livet er vakkert i en by som denne. Fra sjarmerende Ebeltoft til sjarmerende Lüneburg, med en superkort mellomlanding i Flensburg. Godt å være tilbake etter den altfor raske snarvisitten i 2016. Med bobil da også, selvfølgelig!
15. mars 2024
Fra Flensburg til Lüneburg er det ikke mer enn to og en halv time. Men siden det alltid er kø forbi Hamburg drar det på seg med noen lange minutter ekstra.
Endelig er jeg her igjen, åtte år siden forrige besøk. Og den gangen ble det bare en ettermiddag, før jeg raste videre. Bobilparkeringen heter Wohnmobilstellplatz Sülzwiesen, og det er bare noen minutter å gå inn til byens gater.
På turen innom i 2016 ble jeg kjent med disse to. Truus og Hank reiste rundt i en ombygd brannbil. Og Hank viste meg rundt i bilen og fortalte om utfordringene det var å kjøre en såpass gammel brann- og bobil. Herlig minne!
Så blir det Soldatens Ärtsoppa til middag, en bobilklassiker og favoritt for lettvintkokken Vie. Liker konseptet «Enkelt & Greit» når jeg er på tur alene.
I dag våkner jeg ved sekstiden til deilig fuglekvitter. Nydelig! For en start på dagen!
Så styrer jeg rusleskoa innover i Lüneburgs gater. Så da er det bare å slå følge…
Etter noen minutters sakte rusling kommer jeg til hjertet i byen, nemlig torget Am Sande, der du ser St. Johanneskirken i bakgrunnen. Sjekk fasadene på bygårdene.
Jeg var så ivrig etter å komme meg innover i disse trivelige gatene at jeg hoppet over frokosten i bilen. Og dermed blir det frokost-lunsj på meg i bakeriet her på torget.
Veldig glad, og delvis mett, vandrer jeg videre.
Jeg passerer etterhvert dette huset. Ett apotek, folkens! Dette inngangspartiet er noe av det flotteste og mest fargerike jeg noen sinne har sett. Og når det til og med er et apotek, da er det to muligheter …
Enten stå utenfor å bli litt friskere bare av å nyte dette vakre skuet, eller gå inn for å kjøpe noen medisiner, bare fordi inngangen så til de grader ønsker deg velkommen inn.
Jeg nøyer meg med å nyte synet, og rusler enda blidere videre blant sjarmerende bindingsverkhus, som jeg kjenner så godt igjen fra småbyene i Danmark.
Og stadig vekk ender jeg tilbake igjen til Am Sande.
Byen byr også på kirkebygg i alle former og fasonger.
Vanntårnet er også populært å bestige. Fantastisk utsikt fra toppen.
Om jeg ikke er direkte sulten allerede, så trenger jeg en pust i bakken. Hvor jeg velger å ta en liten pause? På Am Sande-torget, selvfølgelig.
Etter en fransk klassiker til kaffen rusler jeg videre, og passerer rådhuset her i byen, før jeg runder hjørnet og kommer hit…
Her finner du et av Lüneburgs mest markante landemerker, nemlig «Den gamle kran», eller «Alte Kran» som det heter på lokalspråket.
Allerede i år 1346 var den gamle kobberbelagte krana dokumentert. Den gamle krana var et viktig ledd i handelen med verdifullt salt fra Lüneburgs saltvann. Ved hjelp av krana ble saltet lastet og fraktet over Stecknitz-kanalen videre mot Lübeck. Da vet du det.
Området rundt krana er jo så sjarmerende at jeg der og da bestemmer meg for å ta en tur hit senere i dag. Eller i kveld.
Nå, midt i mars, er det folketomt her. Men tenk deg hvilket liv det blir her om noen små uker, når varmen setter inn og det grønnes i busker og kratt rundt i byen.
Jeg rusler rundt og forbi den historiske krana, og ser at det er flere enn meg som har vært innom her…
«Livet er vakkert», sier denne nydelige skulpturen. Kunne ikke vært mer enig.
Så er det på tide å besøke «Det tyske saltmuseum».
Historien forteller at byen ble svært så mektig og rik i middelalderen på grunn av salthandelen. Saltet ble utvunnet i flere saltårer i byens omgivelser, og ble eksportert til store deler av Europa.
Etter mange århundrer med rikdom og stor innflytelse ble byens betydning kraftig redusert etter 1600-tallet. Og saltgruven ble stengt i 1980, etter mer enn tusen års drift. Men for en historie! Ikke rart det blir museum av sånt.
Hva grisen gjør i dette museet fikk jeg ikke med meg. Men saltets betydning i våre matvaner kjenner vi jo på så mange plan.
Og ikke bare i eller rundt maten, men også på veiene til og fra maten. Spesielt om vinteren.
Utstillingen viser også hvordan saltet ble oppbevart rundt i folks private husholdninger gjennom tidene.
Min favoritt på utstillingen var metervis med artige saltbøsser. Hehe. Også munker setter pris på salt.
Utstillingen viser også hvor hardt det var å jobbe i saltgruven. Nærmest å regne som slavearbeid.
Så rusler jeg ut av museet og gjør meg noen tanker. «Hmmm…denne byen burde skifte navn fra Lüneburg til Salzburg».
Men det er det vel en by i Østerrike som heter. Hjembyen til selveste Mozart.
Som kjent blir man jo tørst av å spise salt. Og det blir man jammen meg av å se masse salt også.
Så da rusler jeg litt ekstra raskt ned igjen til den lille kaféen «Das Kleine», rett på brygga ved den omtalte krana.
Etter hvert som kvelden blir kjøligere tar jeg med meg det lokale brygget inn og nyter husets fiskesuppe. Og den er knallgod. Nesten like god som den min kjære svigersønn Fredrik lager. Men bare nesten.
På hjemveien passerer jeg igjen Am Sande. Og ja, kirketårnet er faktisk litt skjevt i virkeligheten, selv om mobilkameraet mitt sikkert bidrar til å gjøre det enda skakkere.
Den korte hjemveien er ekstra sjarmerende i kveldslyset.
For en dag jeg har hatt i lune Lüneburg. Nå er det hvile av slitne ruslebein som gjelder, og en god natts søvn, før turen går videre.
På Tripadvisor finner du tips om ting å gjøre hvis du besøker Lüneburg.
Hvor jeg skal? Tja. Følg med!
Her er en filmsnutt fra denne delen av turen…
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
Bestill boka VIE VEIER TIL SOMMERNORGE her!
En stor takk til min bobilforhandler MobileZentrum, som har forstått hvor viktig det er for oss aktive bobilfolk å ha forhandleren vår i ryggen hvis noe skjer underveis på reisen. Dere er best!
