I byen Lüneburg treffer jeg lidenskapen med stor L!

Da jeg kommer til Lüneburg får jeg disse to som nærmeste nabo. Wow! Jeg kjenner jeg blir varm inni meg, og at jeg må vite mer om dette klenodiet av en bobil. Nederlenderne Truus og Hank er tydeligvis lidenskapelig bobilentusiaster. Som meg, men på sin herlig særegne måte.

Sommer 2016

Det er en stor forskjell allikevel. Mens jeg kjører Europa rundt i en ny og fantastisk Westfalia Columbus har de kommet hit til Lüneburg i en doning som ser ut som en gamme brannbil.

– Stemmer det!, smiler Hank, som forteller at dette var en brannbil fra 1952, som er blitt bygget om til en bobil av den forrige eieren. Men da eieren vill flytte til Hellas ble bilen stående på en bondegård og forfalle, og da Truus og Hank kjøpte den var den ikke i særlig god stand.

– Men det fikset vi, så nå er den i tipp topp stand!, smiler Hank stolt, og kona Truus ler godt i bakgrunnen.

– Hvordan er den å kjøre?

– Servostyringa sitter her, ler Hank og peker på sin egen biceps, som er av det solide slaget. Ikke rart, for når denne 5.5 tonn tunge doningen skal til høyre eller venstre krever det sin mann med armstyrke å dra hjulene rundt.

Hank forteller at bilen er en Magirus-Deutz med 92 hestekrefter. Den ble bygget i Ulm i Tyskland på en fabrikk som på åttitallet ble IVECO. Men Magirus lager fremdeles brannbilmotorene.

– Men innvendig da, Hank? Gammel stil eller ny og moderne?

– Ny og moderne, ler Hank, og ber meg bli med inn for å se. Og her har Truus og Hank alt de trenger, og alt er så skikkelig gjort at det er en fryd å se. Å møte mennesker som brenner er sterkt, og jeg går oppglødd og inspirert innover til byen.

Et par timer før…på vei til Lüneburg…

Før jeg treffer de fantastiske hollenderne vil GPS’en ha meg til å kjøre motorveien til Lüneberg, men jeg tar av ved første mulighet, og havner på noen små trange bygdeveier gjennom sjarmerende tettsteder.

Da jeg kommer til Lüneburg ser jeg at jeg har kommet til nok en byperle. Jeg nyter i lange drag dette levende og pulserende bymiljøet, med sine trange smug og sjarmerende smågater med kaféer og restauranter for enhver smak.

Helt fra jeg var i Danmark har været skiftet fra strålende sol til styrtregn, men jeg nyter det også, for denne byen liker jeg! Og paraply har jeg også! Så hva er problemet?

Apropos lidenskap. Jeg har med meg mengder med kjærlighet på turen. I bilen!

Tilbake i bilen får jeg lyst til å vise dere mitt rullende familiealbum. For da jeg kom til Tornby Strand Camping, Hirtshals for halvannen uke siden og skulle smøre meg et stykke brød fant jeg et bilde klistret under brødfjæla. Og da jeg tok frem strømkabelen dukket det opp enda et par bilder av mine kjære barnebarn med personlige hilsninger til bestefar. Snakker om å være verdens heldigste!

Nå har jeg funnet 15 bilder med personlige hilsninger på fra hver eneste en av mine kjære der hjemme. Det varmer. Og det geniale er at kopiene kleber, som Post-It, men limer seg ikke fast. Enkelt å bare ta av igjen. Så nå har jeg dekorert veggene i bilen med de kjæreste jeg har. Alene på tur? Ikke nå lenger! Og jeg vet at jeg ennå ikke har funnet bilder som Pia har gjemt, som ligger skjult rundt i bilen. Fantastisk å våkne om morgenen og se rett inn i herlige, varme barnebarnsmil! Ja, dette er en tur i kjærlighetens og lidenskapen navn. Ingen tvil om det!

Dagen etter kjører jeg egentlig uten mål og mening, og havner i en liten og mindre sjarmerende by – Rotenburg, som ikke må forveksles med Rothenburg. Helt ok, da jeg til nå bare har vært omgitt av vakre hus i danske og tyske byperler.

Og campingplassen i Rotenburg er også noe for seg selv. Ganske idyllisk, med sandstranda ned til innsjøen. Og for 10 euro inkl. strøm og dusj står jeg på noe som heter Weichelsee Rotenburg, med strandpub og høy beachmusikk midt inne i ingenmannsland i Tyskland, som om det skulle vært på en sydenstrand.

Jeg står opp grytidlig dagen etter og har bestemt meg for at jeg skal legge bak meg en del mil for å komme meg til det jeg virkelig har gledet meg til å oppleve. Moseldalen. Tungt grått vær er det også. Jeg biter i det sure eplet og hiver meg motvillig ut på Autobahn. Dagens reisemål er Koblenz, byen som ligger der Mosel og Rhinen møtes. Ryktene forteller at det er fantastisk fint der. Så da er det vel verdt de drøye 45 mila på motorveien, tenker jeg…

Etter fem timer med et par stopp underveis parkerer jeg på Knaus Campingpark, en plass tett inntil Mosel og Rhinen. Her får jeg en superfin plass, og kan blant annet se gjennom bobildøra over til monumentet som ble bygget av den tyske keiser Wilhelm 1.

Det blir ferge over Mosel, og nok en byvandring i nok en idyllisk gammel tysk by. Blir aldri lei. Tvert imot. Jeg går rundt i gatene i timevis og bare tar inn alt det vakre som er skapt av menneskehender for at jeg skal kunne nyte det i 2016. Arkitekturen, historien, kvaliteten. Hjertelig takk, Koblenz!