Du som følger meg på bloggen vil se at jeg har en tendens til å trekke ut mot havet, og når jeg reiser fra vidunderlige Smøla i Møre og Romsdal skal jeg egentlig innom Trondheim, en av mine absolutte favorittbyer, men jeg gjør andre spontane valg underveis. Jeg havner rett og slett på plasser jeg på forhånd ikke så for meg. Er det rart jeg elsker dette frie livet som reisende fant?

13. juli 2020.

Det har blitt langt utpå dagen når jeg reiser fra Smøla, og jeg tenker at jeg styrer min hvite svane mot Orkanger. Ikke fordi det er noe spesielt jeg vil se i Orkanger, men jeg tenker det er en passe lang etappe idag. Kommer tilbake for å se mer på veien sørover igjen.

Så vil jeg stå så sentrumsnært som mulig for natta fordi jeg skal ha en arbeidsøkt i morgen tidlig.

Det blir noen bra timer på kontoret her på denne greie parkeringsplassen, og jeg rusler bort på en kafé for en lunsj før jeg reiser videre. Hvor? Jeg reiser forbi Trondheim. Ikke lett, men for en gangs skyld blir det ikke Trønderhovedstaden.

Sving innom Midtsandtangen friluftsområde!

Litt nord for Trondheim svinger jeg spontant av rett etter Storsand Gård Camping og inn til Midtsandtangen friluftsområde.

Jeg leser på et skilt at staten har brukt store ressurser for å gjøre denne tidligere militærleiren til et attraktiv og tilgjengelig friluftsområde. Så her kan man rusle lange turer langs fjorden og plukke frukt fra trærne underveis, for så å ta en kaffe og noe godt å bite i på en koselig kafé på området her.

Jeg blir her noen timer, og når jeg reiser videre er jeg fortsatt litt i sjokk over hvor lite folk som var på besøk her.

Når jeg kommer til Stjørdal får jeg et tips om å kjøre til Hegra, langs Stjørdalselva.

Og jeg svinger under en togbru og kommer til denne plassen.

Til Hegra og laksen

Hembre Camping viser seg å være en fiskecamp. Santærhuset er coronastengt, men jeg betaler allikevel 250 kroner og kjører inn på en campingplass jeg nærmest har for meg selv. Hvor er folk og bobiler?

Jeg ser fort at det står en kar midt ute i elva og fisker laks, i hvertfall prøver han å få laks. Og snart ser jeg én til. Så jeg er ikke helt alene her allikevel.

Jeg blir sulten av tanken på laks, spesielt når minner om den røkte varianten hos Petter på Drågen Smokehouse i Bud dukker opp. Men jeg har ingen fiskestang, så jeg finner frem en boks med Soldatens Ärtsoppa. Enkel mat når min kjære ikke er med på tur. Pia – hvor er du???

Jeg spretter boksen og setter meg for å nyte deilig ertesuppe, da jeg oppdager at jeg har glemt dype tallerkner hjemme!

Typisk meg, vil noen si, og jeg er enig. Og jeg som prøver så hardt jeg bare kan å lære opp andre til å bli gode til å planlegge! Men jeg nyter suppa rett fra kjelen mens jeg nipper til et lite glass med portugisisk væske laget av røde druer.

Steinkjer – har du plass til meg?

Idag tenker jeg rett og slett å reise til Steinkjer, en by jeg har besøkt et par ganger før med bobil.

Og mens jeg nærmer meg byen ser jeg for meg at jeg kan parkere min lille bobil ved Bystranda.

– Ingen ting er umulig, sier jeg til meg selv. Men det skal gå troll i ord, for når jeg svinger av brua og tar et par ganger til høyre befinner jeg meg plutselig ved den sjarmerende stranda. Og et skilt forteller meg at jeg kan stå her i 24 timer. Er det mulig?!

Stjerneplass, spør du meg. Og glad og fornøyd rusler jeg over den andre brua for å se meg litt rundt.

Men det dårlige været trekker meg tilbake til stranda ganske raskt. Lynhurtig, egentlig.

Jeg nyter kveldsstemningen og utsikten her ved stranda til jeg bikker over i dobbeltsenga for natta. Trøtt og fornøyd.

Så våkner jeg til knallvær, og jeg setter meg for å tegne. Og idet jeg legger blåfarge på himmelen på akvarellen min banker det på bobildøra.

– Du kain itt stå parkert her, sier en blid parkeringskonstabel.
– Jo, det kan jeg, svarer jeg, og henviser til skiltet, hvorpå parkeringsdamen tar en titt.
– Ops!, kommer det fra den trivelige damen i uniform, før hun river av den ene pila som er klistra på av en «juksemaker» som sikkert gjerne ville stå der jeg står.

Vi ler begge to, og den blide parkeringskonstabelen ønsker meg god tur videre.

Turen går mot Namsos da jeg får nok et tips fra en god bobilvenn:
– Per, du må reise til Rakkavika på øya Jøa! Vi var der igår, og det er et av de fineste fricampstedene vi noensinne har vært på!

På tide med en tur ut mot havet igjen!

Jeg sier tusen takk for tipset. Det kom akkurat da jeg virkelig trengte det, så jeg styrer min lille trillevilla mot ferga over til Jøa.

Ei lita sjarmerende ferge frakter meg over til landeveier som dette.

Jeg kommer til Dun og skjønner at jeg har kommet til selveste forfatter Olav Duuns rike.

Veien blir smalere og ender til slutt opp her…

Jeg blir helt paff og målløs, en tilstand jeg har vært i en del ganger på denne turen. Se på dette!

Jeg parkerer tett på en trivelig sittegruppe laget av delt tømmer, og jeg tror nesten ikke det jeg ser. Dette er for godt til å være sant.

At det er store muligheter for å tråkke på både sauebæsj og hjortebæsj bryr jeg meg ikke noe om, for her er det bare å nyte.

Her er det gratis å stå, men hvis jeg vil kan jeg kjøpe noen lodd for å støtte arbeidet med å gjøre dette området så flott. Og jeg vippser med glede penger til Fosnes Sanitetsforening. Her er det også en tiltalende utedo, og alt virker velorganisert og ordentlig. Jeg føler meg velkommen, rett og slett.

Her har noen tenkt grundig på at alle besøkende skal kose seg. Hele området er tilrettelagt med turstier, trebelagte gangveier, gapahuker og griller langs turstiene.

Her kan du gå lange turer, du kan fiske, og det aller mest imponerende, området er tilrettelagt for rullestoler! Jeg blir direkte rørt av hvor mye arbeid som er nedlagt, og jeg kjøper noen ekstra lodd. Respekt og dyp beundring!

Det blir nok en magisk aften på herr Vie, før jeg køyer for natta.

Idag våkner jeg til breking utenfor bobilen, og jeg ser at de som har førsteretten til dette området har ankommet plassen.

De titter på meg mens jeg nyter morgenkaffen. Så reiser jeg videre. Takk for meg Rakkavika! Nok et minne for livet.

Nå skal jeg på pøbb! Jeg har hørt rykter om at det finnes et par av det slaget her på øya, og jeg kjører til Faksdal brygge-pøbb.

Og her finner jeg også Landhandleriet på Jøa vegg i vegg med pøbben.

Pernille bak disken på landhandleriet forteller meg at dette har vært en butikk og handelshus siden midten av nittenhundretallet, og at de nå selger kortreiste lokalproduserte varer og andre artige saker og ting.

Så melder jeg meg på en overraskende konsert på pøbben kveld. Det kommer musikanter sjøveien fra Brønnøysund, og det ventes mye folk.

Jeg rusler bort til brygge-pøbben rundt klokka ti og et kvarter senere er musikantene igang. Pøbben fylles raskt opp med danseglade og tørste folk fra lokalmiljøet.

Det blir tidlig kvelden på meg, da jeg skal avgårde tidlig i morgen. Jeg skal nemlig reise til selveste Helgeland!

Her kan du se en filmsnutt fra turen til Trøndelag og Jøa…

Og det er meldt godt vær noen dager fremover. Så følg med!

Se kart over hele reiseruta.

Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!

Følg meg gjerne på Facebook!