Overraskelsene står i kø når jeg forlater Lisboa og styrer mitt kjære hjem på hjul mot feriebyen Cascais for å spise lunsj. Så går bobilturen videre til Europas vestligste fastlandspunkt på Kapp Roca og endelig til den lille byen innenfor murene til Castelo de Óbidos sent på kvelden. For en dag! Og gåsehud er fortsatt en konstant tilstand her i Portugal.
Desember 2018
Etter et par minneverdige døgn i Lisboa, er dagens plan å reise til den lille slottsbyen Óbidos. Men på veien går turen brått vestover og ut mot havet. Jeg har lyst til å spise lunsj i Cascais.
Rundt dette hjørnet, og….
Cascais – Lisboakystens ferieperle.
Du verden! For selv i gråvær er dette et praktfullt skue. Og her er det skikkelig liv og ballspill på stranda.
Jeg parkerer bilen på en ledig og perfekt plass, rett over gata for strandidyllen.
Jeg tenker, hva kan toppe opplevelsene i Lisboa for et par dager siden? Umiddelbart ser jeg at Cascais blir enda en gledelig overraskelse, som det etterhvert har blitt mange av på turen rundt i dette deilige landet. Bli med på en liten byvandring…
Etter hvert bryter sola frem, og alt blir enda et hakk vakrere i solskinn.
Jeg skjønner godt at dette er Lisboakystens mest populære feriested!
Byen er en fin miks av ny og gammel bebyggelse og historie.
Alt dette, pluss det jeg kom hit for – en deilig lunsj. Heldige meg!
Kelneren som serverer meg den knallgode omeletten anbefaler meg på det sterkeste å reise og oppleve Cabo da Roca, Portugals vestligste fastlandspunkt, og dermed også Europas vestligste. Og da gjør jeg jo det! Skal nordover uansett.
Når jeg kommer til bilen for å reise oppdager jeg hva som egentlig står på skiltene der jeg har stått parkert i fire timer. Ops! Men ingen bot. Så da setter en fornøyd president seg bak rattet i sitt rullende presidentskap – og kruser avgårde.
Takk for nå, Cascais. Kort, men godt!
Turen går videre nordover langs kysten, og jeg passerer vakre sanddyner som bader i glimt av sol. Og ytterst der ute i horisonten kan jeg ane Kapp Roca med sine stupbratte klipper.
Så langt vest i Europa du kan komme med bobil!
Her ute er det overraskende mange turister. Og jeg som trodde jeg hadde turistperlene for meg selv på denne tiden av året. Men, neida!
Jeg parkerer bobilen blant turistbusser i alle størrelser, og rusler raskt ut på klippekanten.
Såpass ja! Dette er like vilt og vakkert som klippene på St. Vincent i Sagres. Og lenger vest i Europa er det ikke mulig å komme langs landeveien.
Jeg skjønner godt at dette er en turistmagnet av dimensjoner. Poeten Luís de Camões definerte Kapp Roca som stedet «hvor landet ender og havet starter», og romerne kalte stedet Promontorium Magnum, som ganske enkelt betyr «stor odde».
Og nå – Óbidos Castle neste!
Nå går turen videre mot Castelo de Óbidos og den lille byen som visstnok ligger innenfor slottsmurene. Gleder meg stort.
Fantastisk kveldslys! Og når jeg endelig ser Óbidos Castle har det blitt mørkt.
Jeg finner omsider bobilparkeringen til høyre før den gamle muren der borte, bare tre minutters gange fra byporten. Og jeg har knapt nok rukket å ta nøkkelen ut av tenningslåsen og betalt 6 euro for å stå her natta over, før jeg småløper mot byporten. Gud veit om noe er åpent der inne så sent. For nå er det jakten på middag som gjelder! Eller rettere sagt nattmat, for klokka har blitt elleve.
Her er det jul i lange baner! Og jeg har ikke gått mange skrittene innenfor byporten før jeg skjønner at det bak disse murene finnes en særegen liten verden – helt for seg selv. Og dette er bysjarm så det holder.
På en av denne minibyens trivelige restauranter får jeg min etterlengtede matbit , og jeg rusler mett og fornøyd tilbake til mitt kjære hjem på hjul, klar for å se mer av byen i dagslys i morgen.
Castelo de Óbidos – et fengslende byfenomen.
Ja, ordspillet passer bra, fordi en gang på 1100-tallet ble et av tårnene brukt som fengsel. Slottet, som er av romersk opprinnelse, har en lang og dramatisk historie.
Les mye mer om Óbidos her!
Fra 1932 var byen og slottet gjennom en svært omfattende konsolidering, gjenoppbygging og restaurering, etter lang tids forfall. Og i 1951 ble slottet og hele byområdet Óbidos omklassifisert til et nasjonalmonument. Og for et monument det har blitt!
Idag er det gråvær, men det som møter meg innenfor murene er ikke særlig grått. For her er det så fargerikt at det er en fryd for øyet. Trange smug med ujevn brostein, skjeve hus med fargemarkerte hjørner og fantastiske detaljer som får meg til å smile fra øre til øre. Se på dette…
Nå føler jeg at jeg må en tur opp på bymuren. Jeg ser at et par andre har våget seg opp dit, og med skjelvende bein tar jeg skritt for skritt opp til den vanvittig smale gangveien som går høyt her oppe rundt hele byen. Uæææh!
Her er det ingen beskyttelse, og veeeeldig lang ned! Jeg tar de bildene jeg vil ha og peller meg forsiktig ned igjen til den trygge, intime gata der nede.
Så er det tid for å ta en liten arbeidsøkt på mac’en min, og jeg ser etter en kafé. Brått møter jeg disse to, som ønsker meg velkommen inn. Jeg smyger meg inn denne døra og får låne litt strøm til mac’en og får meg en god kopp kaffe. Livet smiler!
Det blir litt å tygge på også, for her kommer de deiligste bakevarer rett ut fra egen ovn. En kopp kaffe og noe varmt rett fra ovnen blir kjøpt. Og jeg er solgt!
«Per byvandrer» velger å ikke besøker selve slottet, men holder seg i disse vidunderlige smågatene,. Og han nyter hvert skritt!
I høysesongen kan du ofte komme over gode gatemusikanter som spiller portugisisk fado i gatene her. Men i dag er det stille, bortsett fra noen lave fadotoner som siver ut fra en og annen halvåpen dør hos kunsthåndverkerne eller restaurantene i byen. Den portugisiske fadomusikken beskrives best som lyden av sjelen til dette folkeferdet. Også så hjerteskjærende vakkert.. Bare hør selv i filmen øverst i reisebrevet.
Når sesongen er på det travleste myldrer det med folk i disse gatene, men i dag har jeg på en måte byen litt for meg selv, sammen med noen katter og et fåtall med andre turister, som også bare går rundt og smiler.
Etter noen timer rundt i gatene går jeg innom Luiza Duarte, en dyktig kunsthåndverker som tryller frem sine særegne produkter i leire. Besøk henne, hvis du tenker deg til byen. Du er god, Luiza!
Et glass likør om dagen gjør godt for magen!
På vei ut av byen treffer jeg denne karen. Joao selger pakker med lokalprodusert likør, der du får med deg små drikkebegere laget av lys og mørk sjokolade. Nam!
Det blir selvfølgelig en aldri så liten smaksprøve, og jeg handler med meg noen julegaver (ikke si det til noen!).
Jeg betaler og går, og den godeste Joao kommer løpende etter meg med posen min, som jeg selvfølgelig glemte i butikken hans. Takk skal du ha, Joao! Og god jul!
Det er alltid trist å forlate steder jeg blir så betatt av, og det har blitt mange vemodige avskjeder etterhvert her i Portugal, også med mange herlige folk jeg har møtt på min vei. Men «The Tour must go on», som det heter.
Fra noe av det triveligste, varmeste og luneste jeg har opplevd er kontrasten stor til denne iskalde, upersonlige stellplassen rett utenfor byporten. Men den gjorde jobben sin for en natt. Tettere på en så god byopplevelse får du neppe parkert. Og skal du bare innom på dagstur står du her gratis.
Men nå går turen videre nordover. Vi får se hvor jeg stopper. Kanskje Nazare. Følg med!
Se filmene fra turen til Portugal her.
Se kjøreruta i Portugal her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
