Bli med på bobiltur til et sted i Wales ytterst på klippene, der ingen skulle tru at nokon kunne drive campingplass, til en togstasjon med et vanvittig navn, til en sjarmerende engelsk romerby og ubeskrivelige Lake District. Her er femte reisebrev fra Storbritannia. Se bilder og video!
Storbritannia 2017
Fra Port Eynon går turen videre nordover i Wales, og nå er dagens reisemål en campingplass nær Aberystwyth på vestkysten. Og etter opplevelsene hittil på turen er jeg spent på hvor lenge dette herlige været kan holde seg. Nesten for godt til å være sant.
Litt skiftende vær på turen nordover, og etter drøye to timer svinger jeg inn til et sted som ingen skulle tru at nokon kunne bu, og ihvertfall ikke drive campingplass!
– Campingplass her ute? Er det mulig?
Da jeg ringte for å sikre meg plass sa damen på telefonen at jeg ikke kunne komme før klokka to, og etter hvert forstår jeg hvorfor.
Ned den smale veien forbi sauene, dit skal jeg. Campingplass….?
Og etter en mildt sagt ekstraordinær biltur, på en bygdevei uten muligheter til å møte noen, kjører jeg endelig inn på campingplassen Morfa Bychan Holiday Park.
Dette viser seg å være en helt vidunderlig plass helt ytterst på klippekanten mot havet i vest. Så da er det bare å spenne fast selene og ta en tur opp med kameraet…
Vilt og vakkert!
Og forklaringen på tiden for ankomst fikk jeg: Alle som reiser fra plassen må gjøre det før tolv, og alle som kommer hit må komme etter to. Da unngår man å møte noen på veien. En veeeldig fornuftig ordning, spør du meg!
Det regner litt, og så klarner det opp. Det er stemningsfullt og ganske så emosjonelt å følge sola helt ned i horisonten her på klippekanten. Sterke saker for en sart sjel.
Neste stopp er noe så naturlig som en togstasjon…
Nå gleder jeg meg til å besøke stedet helt nordvest i Wales som har et av verdens lengste stedsnavn. Og turen går unna på snaue tre timer. Litt mortovei, men mest sånne veier som dette…
Så svinger jeg inn i Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch.
Hehe…et helt vanvittig navn som visstnok betyr: St. Marias kirke i senkningen ved den hvite hasselen nær en sterk virvelstrøm og St. Tysilios kirke nær den røde hulen.
Da vet du det. Og da jeg kommer til stedets kjøpesenter snakker jeg med et par tre fastboende, Og er du spent på å høre lyden av en av verdens lengste stedsnavn? Se og hør i videoen nederst i reisebrevet.
Navnet ble konstruert i 1860-årene i forbindelse med åpningen av jernbanestasjonen for at man skulle få Storbritannias lengste stasjonsnavn, og dermed sette stedet på kartet. Dette er Storbritannias lengste stedsnavn, og skal visst være det tredje lengste i verden.
Ellers er det absolutt ingen ting å se her, så da går turen videre mot Chester i nordvestlige England. Så takk for nå, Wales. Det har vært en sann fryd og fornøyelse!
Fra Wales til den romerske småbyen Chester…
Så vidt over grensa og etter en drøy times kjøring svinger jeg inn en vei jeg tror går til en campingplass for bobiler, men der tar jeg feil. Så jeg kjører videre langs bygdeveien og helt tilfeldig oppdager jeg et unnselig håndmalt skilt i veikanten. Thornleigh Park Farm.
Det viser seg at jeg har kommet til en trivelig hestegård, og like trivelige Peter – som har 35 hester her – viser meg plassen og alt jeg ha behov for i santitærhuset. Peter forteller at det er greit å sykle inn til Chester, så jeg hiver meg på pedalene. Vil se Chester fortest mulig.
Turen går langs elva Dee, og etter 25 minutter låser jeg sykkelen og rusler inn i byens gater.
Og for en småbysjarm! For en historie! Chester ble opprettet som en romersk festning 79 år etter Kristus, og ruinene fra et romersk amfiteater preger byens sentrum. Så her er det mye eldgammel historikk i gatene.
Slå følge rundt i Chester…
Det blir en liten busstur med disse to, som viser byen og forteller historien underveis.
Den gamle bymuren omkranser store deler av byen. Og på bymuren kan du gå herlig rusletur med mye spennende å se mens man rusler. Og rusler, det gjør jeg mer enn gjerne. Er god på det.
Ruinene etter det romerske amfiteateret midt i byen er det største som er funnet i Storbritannia.
Bysjarm i massevis, ikke sant?
På vei tilbake til sykkelen passerer jeg gatemusikanten Andy, og hans rågode gitartoner kan høres gjennom store deler av byens gater. Du er god, Andy!
Tilbake på gården til Peter nyter jeg stillheten utover kvelden, akkompagnert av fuglekvitter og et og annet bare beroligende hestevrinsk.
En ny dag, og Lake District er reisemålet. Og jeg gleder meg hemningsløst.
Jeg sier takk for meg til Peter, som forteller at det er meldt krafig vind og elendig vær i The Lakes. Så jeg er litt spent på hva som møter meg.
Lake District – overdrevent ryktemakeri?
Nok en gang et værgudene på min side. Ja, der er meldt mye regn og sterk vind, men sola kjemper seg gjennom skydekket da jeg nærmer meg området jeg har hørt så mye om. Og veien til himmelen blir til mens du går. Bare se her…
Nei, ryktene lyver ikke. Wow!
Dette er så flott og så mektig. Og nederst i dette dalføret skal visstnok campingplassen Sykeside Camping Park ligge.
Velkommen til hjertet av Lake District…
Jeg svinger inn bak Brotherwater Inn pub, og kommer til en leirplass med masse ungdom i telt.
Og da jeg går ut av bilen for å se meg rundt blir jeg helt satt ut. For dette er så fantastisk at jeg mister munn og mæle og ord jeg gjerne skulle hatt.
Bildene og videoen sier vel alt.
Det blåser heftig, men jeg må opp i lufta en tur for å se dette vanvittig flotte landskapet fra oven…
Totalt uten nettdekning på mobilen rusler jeg opp til puben for å få meg noe å spise, og her kan jeg leie nett for en time av gangen. Litt stress med en gang da jeg oppdager at jeg er totalt uten nettkontakt på mobilen, men da jeg får tenkt meg om – dette er uvant, men samtidig så deilig befriende.
Dårlig nett, men såpass at jeg ihvertfall får sendt et par meldinger. Og det slår meg at her er det mange ungdommer som nyter livet nede i denne vakre dalen helt uten tilgang på nett på mobilene sine. Herlig å se at det går an, og at de unge allikevel velger å bli her i mange dager. Det sier alt om hvilket naturvidunderfenomen denne plassen er, og hvordan sånne fantastiske steder påvirker oss.
Kvelden blir magisk i det fine lyset, og dagen etter reiser Globia og jeg videre nordover i dalen.
Vi stopper for å handle i Glenridding, og da jeg plasserer matvarene i kjøleskapet kaster jeg et blikk over på den andre siden av veien. Her ligger det et hotell av en annen verden med en egen liten golfbane ved siden av hotellet ned til innsjøen.
Jeg tar med meg alt jeg har av kameraer – med og uten vinger. Og sola skinner!
The Lakes. Reis dit og opplev det, folkens! Skulle så gjerne sett så mye mer og vært her så mye lenger.
Neste gang….
Nå går turen videre nordover. Er spent på hvor…
Se kart over reiseruta underveis her!
Klikk her og se alle filmene fra turen til Storbritannia, pluss litt fra Norge før og etter.
