Normandie, Utah Beach og kunstnerbyen Honfleur

Det som er bra med å ikke være forberedt er at alt blir overraskelser. Som Utah Beach og byen Honfleur i Normandie. Utah Beach var kodenavnet for landingsstrendene til de allierte noen dramatiske junidager i 1944. Et drama som forandret verden. Denne stranda må jeg se. Og så blir det to ubeskrivelige dager i vidunderlige Honfleur. Sterke opplevelser for en lettrørt sjel som meg. Så får du ha meg unnskyldt at det blir ekstra mange bilder i dette reisebrevet.

Sommer 2016

Lille Globia tar plass på dashbordet, og vi reiser fra Cancale i retning Normandie og Utah Beach. Etterhvert blir landskapet flatere og jeg ser vi nærmer oss havet igjen. Den engelske kanal.

Da vi nærmer oss Utah Beach dukker det opp tydelige tegn på hva som en gang skjedde her.

På Camping Utah Beach er det plass, og på et slags fricampområde parkerer jeg bilen for 6,5 euro for en natt. Så er det å ta turen fortest mulig ned til sjøen. Og på veien ned til stranda passerer jeg disse kara. Sterkt!

Jeg blir stående å måpe. En uendelig horisont mot den engelske kanalen, og strand så langt øyet kan se. Det blåser kraftig, så det er lite med folk her nede.

To timer senere tar jeg turen ned igjen til stranda, og alt har endret seg.

Havet har trukket seg tilbake, og folk rusler rundt langt der ute, mens andre kjører store surfebrett med hjul på.

Jeg tar meg en lang tur, og kjenner på en ydmykhet ved å være her. Jeg går i en time, og har gåsehud hele veien. Ikke bare fordi dette er historisk grunn, og at dette stedet endret verdenshistorien, men også selve naturopplevelsen. Dette er praktfullt! Lyset forandrer seg hele tiden. Skulle hatt med staffeli og malesaker.

Jeg skjønner at dette ikke er et sted man reiser med de minste for å bade, men bruker stranda på andre måter. Bare det å se dette fenomenet, sitte tilbakelent ved sanddynene og nyte horisonten, følge med på tidevannet, på lyset, grave i sanda, finne skjell og østers – og champagnekorker! Ja, det fant jeg faktisk 🙂

Det begynner å bli mørkt, og det blir tidlig ”god natt”. I morgen skal jeg se nærmere på alle minnesmerkene, monumentene og ikke minst museet, som viser en stor samling av gjenstander, fartøyer, utstyr, våpen og personlige historier. Det blir spennende.

Det var her det skjedde junidagene i 1944.

Operasjon Overlord og D-dagen. Museumsbesøket er sterk kost. Det er så mange detaljer, materiell, personlige historier, bilder og filmer som vises på en sånn måte at du føler du er tilstede i hendelsene. En animasjon viser hele gjennomføringen av operasjonen, fra 6. til 30. juni 1944. Så her kan du følge prosessen gjennom de dramatiske dagene fra selveste D-dagen.

Da jeg forlater Utah Beach er jeg rørt og beveget. En ubeskrivelig følelse å vandre langs denne stranda. Magisk lys, og historisk sand under føttene. Men kjente også på kroppen noe av det disse soldatene var igjennom. Og dette er ikke mer en drøye 70 år siden.

Men nå er det byen Honfleur som gjelder, fortsatt i Normandie. Og jeg reiser gjennom vakkert landskap og enda flere nydelige småbyer.

Jeg finner en fin plass på en bobilparkering rett over brua fra sentrum i byen, og er ikke sein om å ta bena fatt for å se Honfleur. Har hørt rykter om at dette er en kunstnerby.

Kunstnerbyen Honfleur – kunne bodd her!

Denne byen er så malerisk i sin form, med de særegne husene langs bryggene, at jeg forstår hvorfor kjente og ukjente kunstnere har elsket denne byen gjennom alle år. Og nå er illustratør Vie fra Oslo også her.

Jeg nyter hvert skritt, og oppdager etterhvert at det skal være en festival i byen dagen etter. ”La Nuit des Artistes” – kunstnernes natt. Og jeg bestemmer meg der og da for å bli et ekstra døgn.

På hver eneste kafé og restaurant er det fullt av glade mennesker som nyter god mat og godt å drikke. Og dette er det jeg liker aller best med Frankrike. Livsstilen til franskmennene er også kunst, tenker jeg, og fryder meg over å høre musikken i det franske språket – uten at jeg skjønner et kvekk. Neida, et par kvekk har jeg lært meg, faktisk.

Jeg tar meg også en salat på bryggekanten, og jeg spiste nesten alt. Fremgang. Magen kommer seg. På tide, etter snart 8 uker.

Det blir noen timers ren nytelse i en av de mest intime og sjarmerende byen jeg har vært i til nå, før jeg rusler hjem for natta. Deilig!

«La Nuit des Artistes»

Idag er det festivaldag. Og allerede før det har blitt kveld og natt er gatene fulle av folk, musikanter og kunstnere i alle former.

Jeg går etter lyden av deilig musikk, og tilslutt blir jeg sittende i denne lille gata, som etterhvert skal gjøres om til en kunstnerfest med improvisert musikk og gatekunst – bokstavelig talt.

Her sitter billedhuggerne og jobber ute på gata, og her er det fritt frem med pensler på lange skaft. Vær så god. Gata skal dekoreres.

Kunstnere og barn maler om hverandre, og gata blir et felles kunstverk til slutt. Snakker om sterk symbolikk. Og jeg snakker med Denis Lepage, som er skulptør og lager makaløse ting av aluminium, polyester og kobber.

Jeg treffer også trivelige Dôminique fra Paris, og vi nyter stemningen, musikken og et par glass med hvitvin mens vi prater om livet og den deilige byen Honfleur.

Nice to meet you, Dôminique!

Og på bordet ved siden av oss sitter kelneren som serverte meg den gode salaten igår. Han smiler og nikker gjenkjennende. Sånn er det i små byer.

Jeg rusler etterhvert videre, og skal snart «hjem». Matlysten er fortsatt laber, men da jeg stikker innom ”Les Petits Plats de Martine”, da kjenner jeg på et akutt og lovende snev av matlyst igjen.

Og søte, blide Martine gjør klar en liten rett for meg, etter hennes egen «recette», og putter den i folie, så jeg bare kan varme den opp da jeg kommer tilbake til bilen.

Rett i stekeplata da jeg kommer hjem. Det smaker himmelsk. Magen tar imot nesten hele Martines delikatesse, og hele kroppen fryder seg.

Og før jeg sovner for kvelden braker det løs inne i byen.

Byens ledere slår på stortromma, og byr på et fantastisk fyrverkeri til ære for kunstnerne. Er det rart jeg liker denne byen? Skal tilbake hit! Tror jeg har sagt det før om andre byer jeg har besøkt, men dette er byen for meg!