Fra Bordeaux og Château La Tour Carnet reiser jeg innom kystbyen La Rochelle før jeg kommer til østersbyen Cancale i Bretagne, der jeg får et visuelt sjokk da jeg kommer ned til bryggepromenaden. Overraskelsene og kontrastene bare fortsetter.
Sommer 2016
Jeg vil selvfølgelig besøke et vinslott når jeg først er i Bordeaux, og jeg velger meg ett av 7.000 slott og større vingårder i dette fantastiske vinområdet. Og lykkelig uviten om hva som venter meg et par dager senere i Cancale kjører Globia og jeg til Château La Tour Carnet. En staselig port åpner seg, og vi kjører den flere hundre meter lange alléen inn til slottet.
Jeg er spent på hva jeg får se og oppleve. Helt tilfeldig faller valget på akkurat dette vinslottet, og Cederik tar godt i mot meg. Og sammen med seks andre tar han oss med til selve slottet, som en gang i tiden var dobbelt så stort.
Deler av slottet er faktisk fra 1100-tallet, og med stor innlevelse forteller Cederik den spennende historien på sitt særegne franskengelsk. Château La Tour Carnet er en av de eldste Bordeaux vinprodusentene i Médoc-området, og visstnok også det eneste slottet med vollgrav.
Hvis du skulle få lyst til å besøke vinslottet kan du også bo i et av to bed & breakfast rom for 280 euro pr. natt. Og da kan du spise dine måltider ved dette bordet, og ha det meste av slottet for deg selv.
Før deg har både verdenskjente og mer vanlige vinentusiaster, som meg, vært på besøk her.
Et uttrykk som brukes av de som jobber blant vinrankene her er at man ”kutter diamanter”. Det sier mye om kvaliteten de står for og stoltheten ved å kunne være med på å skape disse edle kvalitetsdråpene.
Og nå tar Cederik oss med inn i det aller helligste…
Her forteller han om prosessen, druene og hvor mye de produserer. Hold deg fast – 600.000 flasker med rødvin i året! Og mer beskjedne 6.000 flasker med hvitvin.
Så får vi smake noen dråper av kvalitetsvinene. To røde og en hvit. Og jeg kjøpte med meg to flasker. Selvfølgelig.
Her kan du lese mer om slottet, historien og vinproduksjonen.
Slottet eies av vinmagnaten Bernard Magrez, som eier flere vinslott i Bordeaux.
Her er en liten film om Bernard Magrez og Château La Tour Carnet. Riktignok på fransk…
Det er så stille og behagelig og godt å være her. Jeg får også tilbud om å stå med bobilen natta over, men takker nei, da jeg allerede har bestemt meg for å reise til kystbyen La Rochelle. Tidsplanen min har røket for lenge siden, så to måneder er altfor snau tid for en tur som dette. Og det er like brutalt hver eneste dag å måtte reise fra eller forbi alle de fantastiske stedene og byene her i Frankrike.
La Rochelle – byen fra «De tre musketerer»
Jeg kommer til La Rochelle, og campingplassen jeg vil bo på er stappfull, så jeg kjører litt rådvill rundt i byen, til jeg kommer over en parkeringsplass der det står flere bobiler. Så da plasserer jeg meg der, gratis, tar sekken på ryggen og rusler – som jeg pleier – mot sentrum av byen.
Og etter noen hundre meter åpenbarer dette seg…
Denne handels- og fiskeribyen ved Biscayabukta har 125.000 innbyggere. Du har sikkert lest Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer». En del av handlingen fra romanen er lagt til La Rochelle.
Så går jeg over brua og inn på bryggepromenaden. Bli med. Nyt bildene…
Denne herlige stranda ligger tre minutters spasertur unna bryggepromenaden.
Det har blitt mørkt da jeg tar fatt på hjemveien, og rundt en halv time senere er jeg i seng i min kjære bobil. Sliten, men happy med dagen. Først det fantastiske vinslottet, og så denne sjarmerende lille byen i Biscayabukta. Og hvis du ser på reiseruta mi er det tydelig at jeg er tiltrukket av kysten og havet.
Idag bestemmer jeg meg for å reise til Bretagne og byen Cancale. Valget blir tatt basert på at byen ligger ved kysten, og at det er akkurat passe langt å kjøre. Jeg vet ingen ting om byen da jeg reiser, og skal også bli temmelig overrasket.
Cancale – ukas store overraskelse…
Jeg finner det jeg tror er nærmeste campingplass, Les Clos Fleuris, og jeg møter ei sur ung dame i resepsjonen. Det er nesten så jeg bare reiser derfra, men jeg svelger det i meg, tenker gode tanker om henne, at hun sikkert har det vanskelig om dagen, og jeg finner meg en brukbar plass. Så er det å rusle til byen.
– 2 kilometer å gå, sier resepsjonsdamen, fortsatt like sur, stakkar. Og jeg langer i vei. På veien passerer jeg mange typisk småbyfranske murhus. Jeg digger disse husene og alle de franske kvalitetene de er så sterke symboler for.
Da jeg kommer inn til byens lille sentrum går jeg raskt ned noen bakker mot sjøen.
Her får jeg virkelig et visuelt sjokk. Og jeg skjønner etterhvert at tidevannet gjør at akkurat da jeg kommer har vannet trukket seg tilbake. For her ligger små og store båter i sanda og venter på at vannet skal komme tilbake.
Ikke akkurat som hjemme i Oslofjorden, der vi gjerne tar en tur ned i båten ved brygga for å kose, uten nødvendigvis å reise ut på sjøen. Når som helst, hele døgnet.
Bryggepromenaden er ikke spesielt trivelig. Mye biltrafikk, og det er en del støy når man sitter på restaurantene. Og da jeg ser utover mot havet – som jeg alltid liker å gjøre – ser jeg noe som minner mer om et katastrofeområde enn en idyllisk kystby.
Etterhvert skjønner jeg også at det som åpenbarer seg når vannet er borte er en gedigen østersfarm med mengder med østersbasseng. Men det må sies at det også er typisk meg og bli overrasket. Hadde jeg sjekket Cancale på nettet på forhånd hadde jeg vært forberedt på dette.
Her selges det fersk østers på et torg ved brygga, og jeg leser på nettet at Cancale også leverer østers til Norge. Plutselig får det lite vakre synet en mening og en kvalitet.
Jeg ser også på nettet at byen beskrives som vakker, med sine mange sjarmerende sjømatrestauranter. Er nok bortskjemt når det gjelder småbyidyll.
Det jeg i ettertid angrer er at jeg ikke bestilte et typisk Cancale-måltid på en av byens restauranter. Men sånn er det når magen ikke er helt på lag med meg. Og østers er i utgangspunktet ingen favoritt.
På vei opp bakken og hjemover går jeg forbi enda flere fantastisk sjarmerende hus, blant annet «Hotel de Ville», rådhuset i byen.
Da jeg reiser fra Cancale dagen etter stopper jeg på et platå med utsikt mot byen, og jeg ser at vannet snart er helt tilbake, og at båtene flyter.
– Godt å se, tenker jeg, litt bekymret på vegne av båteierne. Så reise jeg videre mot Normandie.
Jeg kom nok til litt feil tidspunkt, men spennende har det vært. Liker overraskelser.
Idag skal jeg videre til Utah Beach i Normandie. Har hørt at jeg har noe å glede meg til.
Her kan du se reiseruta sydover, del 1.
Her kan du se reiseruta nordover, del 2.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
