Etter den overraskende opplevelsen på restaurant Grisen ved demningen Monte da Rocha går bobilturen videre mot Monchique. Og det skal vise seg at det dukker opp flere overraskelser på denne jomfruturen min med bobil i Portugal. Først oppover mot Foia-fjellet, og så når Odd Arne og jeg kommer til Kapp St. Vincent i Sagres, Europas sørvestligste punkt. Dette er overveldende!
November 2018
Idag forlater jeg Monte da Rocha etter en av mitt livs aller største matoverraskelser.
Maria og Manuel på restaurant Grisen serverte verdens beste kylling i går kveld, med pommes frites av en annen verden, og en salat fra himmelen. Helt klart en annerledesopplevelse for livet!
Monchique neste!
Jeg henger meg på bakhjula til Odd Arne, min gode reiseguide for et par dager. Og målet er å kjøre til Monchique og fjelltoppen Foia. Håpet er at det gode været skal holde seg, så vi får se den fantastiske utsikten jeg har hørt så mye om.
Etterhvert er vi igang med klatringen, og dette er artige veier å kjøre på! Jeg fryder meg stort over det frodige landskapet og de krappe svingene. Gøy!
Veldig snart skal det også vise seg en annen virkelighet, mens vi krabber oppover. Jeg fornemmer en lukt av noe brent, og trærne som omkranser veien forteller at det har skjedd katastrofale ting i distriktet her.
Vi tar en stans i bakken for å nyte utsikten, men opplevelsen får en bismak når vi ser på trærne rundt oss. Odd Arne forteller om brannen som herjet i flere uker her i sommer. Og grunnen til at brannen ble så omfattende og eksplosiv er eukalyptustrærne som er plantet her. De tilhører ikke Portugal i det hele tatt, men er plantet her fordi de er hurtigvoksende og brukes til å produsere papir. Problemet er at det er mye olje i dem, og når de blir antent sprer flammene seg med en eksplosiv fart.
24 mennesker ble skadd, men heldigvis gikk det ikke liv tapt i området her. Mange mistet hjemmene sine i den voldsomme brannen.
Vi kjører videre, og jeg både nyter den vakre utsikten og får frysninger og blir trist når jeg ser hva brannen har etterlatt seg. Denne turen får plutselig et annet fokus enn det som er planen.
En absurd blanding av vakkert og forbrent landskap.
Verre gikk det i juni i fjor i en tilsvarende skogbrann i Pedrago Grande-området. Da omkom 64 mennesker da hovedveien de kjørte på plutselig ble omsluttet av den eksplosive brannen.
Forby planting av eukalyptustrær, tenker jeg. Vekk med dem!!!
Fjellet som er kjent for spektakulær utsikt byr på tåke idag.
Vi nærmer oss den lille byen Monchique, men skjønner at tåka er på vei, og skal vi rekke å få med oss utsikten fra toppen må vi bare passere byen og håpe på at det er klarvær oppe på Foia. Og vi snirkler oss gjennom en småbysjarm jeg gjerne skulle sett mer av.
Vi skjønner fort at tåka allerede har lagt seg som en topplue over Foia.
På veien stopper vi ved den hellige kilde, og slurper i oss hver vår håndfull med hellige dråper, før vi kjører det siste stykket opp i tåkeheimen. Men de hellige dråpene klarer ikke å fjerne tåka.
Vi snur umiddelbart, kjører nedover igjen og rett under tåkelokket aner vi hvilken utsikt det kan være herfra.
Vi stopper for litt mat på pizzarestauranten O Rei do Piri-Piri. Her er det en brukbar utsikt sørøstover, selv om vi skulle ønske den var enda klarere når vi først er her.
Bedre er derimot sardinene til Odd Arne og hvittingen jeg blir servert. Så da nyter vi en pust i nedoverbakken, før turen går mot dagens endelige reisemål – Sagres og Kapp St. Vincent.
Det bærer nedover svingene i det etterhvert så vakre, frodig landskapet, når de vonde bildene av de brente trærne er lagt bak oss.
Plutselig er vi på flatmark igjen, og vi kruser mot Sagres.
Måler er å nå frem til festningen på Europas mest sørvestlige punkt, Kapp St. Vincent, før det blir mørkt.
Endelig Sagres og Kapp St. Vincent!
Før mørket kommer parkerer vi bobilene ytterst der ute ved de ville stupbratte klippene.
Vi rusler litt rundt ytterst på klippekantene, og jeg helt klart med hjertet i halsen. Har høydeskrekk så det holder! For her er det ingen sikkerhetsgjerder, og turister og lokale fiskere plasserer føttene bare noen centimeter innenfor kanten på klippene som rager 80 meter opp fra vannmassene der nede. Uæææ!
Ja, det er mennesker du ser ytterst der ute på stupkanten på bildet over!
Den blå skumringstimen gjør opplevelsen enda mer dramatisk og storslått!
Odd Arne tenker på hjemveien tilbake til Vale Rabelho, og jeg sier hjertelig takk for følget og fantastiske opplevelser vi har hatt sammen i to fine dager. Du er god, Odd Arne!
Jeg fricamper natta over like i nærheten, og våkner til regnvær.
Men jeg kan kunsten å kose meg i dårlig vær. Først i bobilen med litt jobbing noen timer, og så på surfekafé for å nyte en bedre salat.
En ny dag og sola skinner! Jeg hiver meg i bilen og tar turen utover mot festningen igjen.
Her parkerer jeg ved denne stranda, Praia do Beliche. Wow! Praktfullt. Jeg nyter øyeblikket og surfeaktivitetene en times tid, før jeg kjører den lille stubben ut på Kapp St. Vincent igjen for å se festningen og klippene i solskinn, før jeg setter bobilsnuta nordover langs kysten.
Lille meg og den vesle bobilen min. Mektig! Og lurer du fortsatt på om du skal ta deg en bobilferie til Portugal? Gjør det!
Men nå er jeg klar for å reise videre nordover langs kysten Så får vi se hvor jeg stopper. Slå følge!
Se filmene fra turen til Portugal her.
Se kjøreruta i Portugal her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
