Den ubeskrivelige opplevelsen på klippekanten i Nazaré vil nok sitte i en god stund, tenker jeg, mens jeg styrer bobilen mot den lille strandbyen Praia de Mira. Men så viser det seg at jeg kommer til nok en kystperle. Og som om ikke det er nok, dagen etter er jeg på plass i herlige Aveiro – Portugals Venezia.
Desember 2018
Fra Nazaré går turen videre mot Praia de Mira. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en følelse av at det kan være et godt reisemål.
Det tar bare en drøy time, så svinger jeg inn porten her på Parque Municipal de Campismo.
Her får jeg romslig med plass å boltre meg på. En fin campingplass, og perfekt beliggenhet nær den idylliske innsjøen Barrinha og tett på den lille strandbyen Praia de Mira.
Praia de Mira – det fredeligste stedet i verden!
I hvert fall langs sølvkysten! Strandbyen Praia de Mira ligger på en svært så rolig strekning av «Silver Coast», mellom byen Aveiro og feriestedet Figueira da Foz. Byen er et populært og livlig sted, og det myldrer av folk her i sommermånedene. Langs strandpromenaden finner du også mange kafeer og andre fasiliteter. For ikke å snakke om den idylliske innsjøen Barrinha, der du kan leie padlebåt og finne deg en plass for deg selv med medbrakt matkurv og noe godt å drikke. Og kanskje også ta med deg fiskestanga.
Som jeg pleier er jeg raskt igang med å utforske området. Jeg tar den trivelige gangveien langs innsjøen. Så går jeg over mot sanddynene – og dette åpenbarer seg for meg…
Hehe – jeg ser litt sjokkert ut, og er vel også det. For også her har jeg den vakre stranda omtrent for meg selv, bortsett fra et par som knipser noen bilder, som meg.
En av byens fiskebåter er dratt inn på sandstranda, og jeg passerer også byens fiskerkapell. Det er sikkert like krevende og farlig å være fisker her som i Norge, tenker jeg.
I byens gater er det stllle. Meget stille. Bare en og annen fastboende dukker opp på min vandring gjennom den lille byen.
Jeg tar noen bilder av idyllen, og setter meg etterhvert på en utekafé og tar meg en lunsj. Pussig. Blir alltid sulten av idyll.
God og mett og varm av den deilige sola rusler jeg mot campingplassen langs den vakre innsjøen.
Tilbake i bobilen blir det noen timers arbeid på mac’en, før jeg krypet til køys. I morgen skal jeg nemlig til Portugals Venezia. Er spent!
Aveiro neste!
Sola skinner når Globia og jeg triller ut av Praia de Mira. Takk for oss, vesle, fine by!
Det tar ikke mer enn en drøy halvtime å kjøre til Aveiro, og jeg har hørt at det finnes en plass for bobiler så tett på byen det er mulig å komme.
Her får jeg plass, og det er bare et par minutter å gå inn til sentrumsgatene. Det koster ingen ting, men det er heller ingen fasiliterer, Helt greit for et døgn.
Portugals Venezia?! Er spent – har jo vært i Venezia.
Aveiro kan skilte med å ha et fantastisk bra universitet. Kanskje Portugals beste, sies det. Byen er også kjent for å ha godt bevarteJugend-hus. Så skal jeg selvfølgelig innom museumsklosteret jeg har hørt så mye om. Men nå, inn i byen!
Jeg har ikke kommer lenger enn til den første brua over til byen før jeg får en klar fornemmelse av Venezia. Så herlig!
Her kommer en av de klassiske båtene glidende gjennom kanalen. Moliceiros, båtene som tidligere ble brukt til å kjøre sjøgress og salt, frakter nå skuelystne turister rundt i kanalene i byen. Jeg får umiddelbart opp gode minner fra bobilturen min høsten 2016, da jeg besøkte Venezia etter tre uker rundt i Toscana.
Nå er jeg her i Aveiro, og dette liker jeg! Her er det en sjarmerende kledelig blanding av ny og gammel bebyggelse, og mange av husfasadene er bekledd med fliser. Typisk portugisisk.
Jeg havner etterhvert her på dette trivelige torget, som jeg etter hvert skjønner er et slags sosialt hjerte og møteplass i byen.
Det blir en croissant og en kaffe, mens jeg titter på det ganske beskjedne folkelivet og planlegger hva jeg vil se i byen.
Jeg velger å rusle litt rundt på måfå, lykke og fromme, som jeg pleier å gjøre. Funker alltid best.
Jeg passerer museet og katedralen i byen, og kommer etterhvert til den gamle togstasjonsbygningen.
Et fint gammelt bygg, ferdigstilt i 1916, dekorert med typiske portugisiske fliser i blått, med historiske motiver, kjente bygninger fra området og religiøse ornamenter. Slitt, men vakkert. Og i høyeste grad verneverdig!
Så vandrer jeg videre nedover gatene igjen. Storkoser meg!
På veien kommer jeg til Museu de Aveiro, eller Mosteiro de Jesus, som klosteret heter.
Og kunstinteressert som jeg er tar jeg turen inn i museet, som er bygger rundt det gamle klosteret til den kvinnelige dominikanske orden fra begynnelsen av 1500-tallet.
Her skal prinsesse Saint Joana ha levd, og her er visstnok hennes grav.
Kapellet og utstillingen gjør et sterkt inntrykk, og hele museet gir et fantastisk helhetsbilde av portugisisk religionshistorie og kunst fra renessansen.
Så bærer det ned til kanalene igjen for å nyte skumringstimen ved kanalkanten. Her er det reine rushtrafikken, med båter i alle retninger fulle av turister. Artig at det er såpass med folk.
Det blir et glass vin på meg, og julestemningen stiger etter hvert som mørket kommer sigende.
Jeg følger sola helt ned her ved kanalene, før jeg rusler inn i de trange gatene igjen.
Det er fascinerende å se hvordan en by endrer karakter når dagslyset forsvinner og gatebelysning og ekstra julepynt overtar.
Dette er rett og slett koselig, intimt og vakkert på samme tid, til tross for at mange av husfasadene er ganske nedslitt. Gåsehud igjen!
Det er jul i Aveiro!
En gjeng med glade menn forkledd i munkedrakter går rundt fra restaurant til restaurant og synger for gjestene, mens jeg tusler meg hjemover til bobilen for natta.
Over den siste brua – og jeg er «hjemme».
En fantastsik dag i en vidunderlig by. Snart skal jeg rett og slett til Porto, siste stopp på turen i Portugal for denne gangen. Følg med!
Se filmene fra turen til Portugal her.
Se kjøreruta i Portugal her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
