BØ!

Bli med på enda en spontantur til mitt nærmeste bobilparadis, nemlig Telemark og fjellene i denne vakre landsdelen. Litt for å slippe unna pollenplagene mine, men også for å oppleve siste rest av vinter. Og det blir noen overraskelser underveis. Som vanlig.

26. april 2022

Det har blitt en vane for meg å bare hive meg i bobilen og reise avgårde på lykke og fromme. Og nok en gang velger jeg meg Telemark.

Underveis bestemmer jeg meg for å reise til Bø og ta turen opp til Lifjell.

Jeg aner ikke hva som venter meg der oppe, og jeg sitrer av spenning når jeg nærmer meg toppen av bakken.

Det er rart å komme til et skiparadis, der det myldret av glade påskegjester for bare noen dager siden. For når jeg svinger inn ved Lifjellstua er det ikke et menneske å se.

Til og med Globia titter etter spor av folkeliv. Og det eneste vi ser er rester av skispor i alpinbakken der borte.

Det blir noen fine ettermiddagstimer i sola her på Lifjell.

Jeg trår til med plukkfisk til middag. Og er det noe jeg virkelig elsker, så er det plukkfisk av torsk. Men nå er det ikke alle som vet hva plukkfisk er, så her er en brukbar beskrivelse jeg fant på selveste internettet:

Plukkfisk er en flott måte å bruke opp rester av kokt fisk på. Dette er husmannskost med røtter i Hordaland, og varieres ut fra hvilken fisk du har tilgjengelig – både fersk, saltet og røkt fisk smaker nydelig i plukkfisk.

Etter den deilige middagen rusler jeg litt rundt for å fange utsikten til evigheten. Joda, Lifjell er fantastisk fint! Bortsett fra at det er elendig dekning på det nevnte internettet.

Siden jeg akkurat idag er avhengig av å være på nett, triller jeg nedover bakken som var oppoverbakke for noen timer siden.

– Det må da være bedre dekning nede i Bø, tenker jeg.

Og ikke bare finner jeg topp forhold for arbeid på nettet. Jeg finner også denne plassen ved kinoen i Bø. Jeg kan også fryde meg stort over å kunne parkere tett på vannkanten. Elsker jo det.

Jeg ser ingen skilt som sier «NEI!», så jeg slår meg til ro her for kvelden og natta. Idyllisk, rett og slett. Blikk stille vann, med lett krusning etter en kvekkende andefamilie som nyter denne vakre dammen. Tror det er and. Fugleraser er ikke min spesialgren.

Og for en kveld det blir, her ved vannkanten!

Så våkner jeg til nok en dag med blå himmel og deilig sol. Og se på dette. Det viser seg at jeg befinner meg i Evjudalen friluftspark…

Jeg rusler gjennom den vakre parken, og kan levende forestille meg hvor vakkert det blir her når det blir enda grønnere i løpet av mai.

Målet for rusleturen er Aasmundsen kafé, som åpner klokka ti.

Joda, jeg har alt jeg trenger for en deilig frokost i bilen, men når jeg kommer til et lite sted som dette har jeg som vane å besøke en lokal kafé.

God og frokostmett rusler jeg gjennom parken tilbake til bobilen.

Det blir en time i sola før jeg triller videre. Aner ikke hvor jeg skal når jeg nærmer meg Hjartdal via Seljord.

Jeg ser en tilfeldig vei som tydeligvis går oppover, så jeg tar like gjerne den.

Etter å ha passert noen sjarmerende tømmerhus og småbruk kommer jeg til en bom. Jeg bestemmer meg for å betale 150 kroner for å kunne kjøre videre på veien, som etterhvert kaller seg Fjellvegen. For de pengene kan jeg oppholde meg her inne langs Fjellvegen et helt døgn.

– Glitrende, tenker jeg. – Dette blir spennende!

Grusveien blir smalere, våtere og mer lik en kjerrevei etterhvert som jeg krabber meg oppover.

Jeg tar etterhvert av Fjellvegen, og inn en stikkvei som ender opp ved et par snøskutere. Umulig å kjøre videre på grunn av snøen, så jeg snur og parkerer for å finne ut hvor jeg er. Og det er da jeg oppdager at jeg overhodet ikke har dekning på verken nettet eller telefonen.

Det jeg ikke visste da jeg sto der uten nett og telefondekning var at det bare var noen hundre meter igjen til en seter som heter Bjordal Stule, som visstnok skal ha verdens beste vafler med deilig rømme. De selger diverse egenproduserte meieriprodukter fra egne dyr. *Temmelig sikkert bare sommeråpent.*

Jeg bestemmer meg for å kjøre nedover igjen mot Seljord, selv om de 150 kronene ikke blir «brukt». Et helt døgn uten kontakt med mine egne er uaktuelt.

Men før jeg triller over denne trebrua igjen blir det en lunsj på meg, her inne i vakre, fredfulle ingenmannsland.

Rett etter brua ser jeg dette skiltet, som viser hvor jeg er. Og jeg tenker på «gode gamle dager», da vi ikke visste hva mobiltelefon og internett var, da vi klarte oss bra med å kjøre etter et skarve papirkart.

Litt skamfull over at jeg ikke kan klare meg en lite døgn uten nett og telefon triller jeg nedover igjen for å finne meg et nytt telemarksfjell å bestige. Et fjell med dekning!

Turen nedover har høy gåsehudfaktor. Vakkert.

Jeg bråbestemmer meg for å reise mot Brattefjell. Og nok en gang reiser jeg mot noe jeg ikke vet noen verdens ting om. Digger det.

På veien treffer jeg på utsiktspunktet Flatdal.

Jeg nyter den fantastiske utsikten en liten halvtime, før jeg triller videre mot Brattefjell.

Veien oppover mot Brattefjell er ikke spesielt bratt.

Etter hvert blir veien mer påskevåt og full av grøfter og hull.

Men sånne veier er noe jeg bare nyter, selv om alt i skuffer og skap bytter plass underveis. En herlig «utenfor allfarvei»-vei.

Jeg kjører så høyt opp det er mulig å komme med bil, og jeg parkerer her…

Fantastisk! Det er bare å ta frem godstolen og nyte det vakre landskapet, den kritthvite snøen, siste rest av vinter og det deilige været. Og til og med pollenfritt!

På nettet finner jeg ut at dette er et sted spreke turfolk reiser til for å parkere bilen når de skal på toppturer i området her. Det koster 5o kroner å stå her per dag, noe jeg vippser med stor glede.

Det blir noen vidunderlige timer i sola, med tilhørende sunn og usunn føde, før sola takker for seg.

Og med en god film streamet på nettet nyter jeg kvelden i bobilen, her oppe på idylliske Brattefjell.

– Er det mulig?!

Jeg våkner til enda en dag med knallvær. Heldige meg!

Det blir en deilig rusletur langs veiene i området, og de eneste lydene jeg hører er klukkende bekker av smeltesnø og vakker fuglekvitter.

– Ah! Livet er godt!

På vei nedover igjen ser jeg at skisporene etter de siste påskegjestene snart er borte. Vinteren er på hell også på fjellet.

Jeg tenker at jeg nå skal reise hjemover mot Sørlandet. Men hva skjer?

Jeg ombestemmer meg nok en gang. Jeg må ta en tur opp til Gaustatoppen!

Der er den mye omtalte toppen jeg aldri har vært på. Og jeg gleder meg stort til å komme meg helt opp for å nyte utsikten, som visstnok skal være makeløs.

Men, neida. Rett oppe i svingen her møter jeg en stengt bom. Skulle sjekket det på forhånd, selvfølgelig.

Så nær toppen kommer jeg. Hm! Det blir en liten sørgestund i bilen, før jeg litt slukøret triller nedover igjen og innom Tuddal Høyfjellshotell, bare av ren nysgjerrighet.