Endelig er Gardasjøen målet! Da Globia og jeg reiser fra Füssen vet vi lite om hva som venter oss. Bare at planen for første stopp er Innsbruck. Men rett over grensa snur jeg bilen og kjører tilbake igjen til Garmisch-Partenkirchen. Må jo være i Tyskland da tyskerne skal slå ut Italia fra fotball-EM, før vi reiser til Italia!
Sommer 2016
Rett over grensa til Østerrike snur jeg bilen og kjører til Garmisch-Partenkirchen.
Og da vi svinger inn på AlpenCamp am Wank rett utenfor sentrum av Garmisch-Partenkirchen står en kar og vinker meg velkommen. Pål fra Oslo. Han og kona Eva følger bloggen min, og de inviterer meg umiddelbart til å bli med på en lokal restaurant for å spise litt og se kampen. De har til og med bestilt bord. Og det blir en fantastisk trivelig kveld sammen med Eva og Pål. Og restauranten har til og med chicken wings på menyen! Så viser det seg at Pål er Lambertsetergutt også! Som meg. Kan det bli bedre?
Dagen etter hilser jeg på denne karen. Dan driver Kittelfjäll Ski Lodge, et alpint opplevelsessenter i Sverige, og nå kjører han og hans fru rundt i Europa til ulike reisebyråer for å promotere virksomheten sin i denne beskjedne farkosten. De har nå vært på tur i 7 uker, og er på vei nordover. Hans ”bobil” er innredet med alt de to trenger, og vel så det det.
Idag kan jeg nesten ikke vente med å få på meg tursandalene og komme meg avgårde for å se den legendariske skibakken, som Arne Scheie så lidenskapelig har brakt hjem i stua i en mannsalder. Nå skal jeg se den med egne øyne. Riktignok snøfri for dagen. Og for første gang på turen kaster jeg t-skjorta.
Det blir en lang tur og mange bilder, før jeg går den lange veien tilbake til campingplassen for å innstille meg på Gardasjøen! Sol og varme. Ah! Det skal bli deilig! Alpencamp am Wank er forøvrig en fin plass, med Zugspitze, Tysklands høyste fjell som vakkert bakteppe.
Her er hva Wikipedia sier om Garmisch-Partenkischen.
Så er Østerrike målet – på vei til Gardasjøen.
Innom Innsbruck en snartur, før Brennerpasset og den italienske motorveien fører meg til Trento. Og da jeg kjører gjennom en slags portal og ser Gardasjøen og byen Torbole får jeg frysninger av synet.
Så er Globia og jeg fremme, og vi blir tatt hjertelig i mot på den bittelille campingplassen Villa Speranza av Francesco. Sorry, min kjære lille reisevenn Globia, men jeg skriver meg inn som èn person. Du bor jo alltid gratis 🙂
Etterhvert hilser jeg på ”far sjøl”, Fernando Speranza, som møter meg med en itaiensk ordflom jeg skjønner er vennlig, hjertelig og humoristisk. Et trallende gledesspreder, hele mannen. Også de norske Nata og Kjell fra Vesterålen ønsker meg hjertelig velkommen, De har vært gjester her flere ganger, og elsker både campingen og byen Riva del Garda. Noe også jeg skal gjøre etterhvert.
For et sted! Kun plass til 19 bobiler, og superserviceinnstilte far og sønn vokter over plassen hele døgnet. Porten låses kl 23, og videokameraene og disse to karenes tilstedeværelse gjør at vi står på verdens tryggeste plass. Og santitærhuset – wow! Det fineste og reneste så langt på turen. Doer og dusjrom blir vasket tre ganger om dagen. Denne plassen anbefales på det sterkeste.
Første kvelden her i Riva del Garda nytes med en lokalprodusert halvtørr hvitvin. Iskald.
Dagen etter får jeg til og med låne Fransescos private sykkel for å kunne se mest mulig av byen og strandpromenaden, som er noe av det mest sjarmerende jeg noensinne har opplevd. Bare se her…
Med lille Globia i armkroken nyter jeg tilværelsen her på Villa Speranza. Jeg har rett og slett ikke lyst til å reise herfra. Jeg kjenner at jeg får ro i kropp og sjel av å være her. Og sol og varme, som jeg har lengta etter lenge. Kroppen min ber meg bli til i morgen. Og jeg adlyder…
Hvor jeg skal i morgen? Vet ikke. Vi får se når jeg har spist frokost…
Her kan du se reiseruta sydover, del 1.
Her kan du se reiseruta nordover, del 2.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
