Denne fredagen reiser jeg nedover til Vestfold for å jobbe. Jeg får et tips av Bobilgruppa på Facebook om at Sandefjord bobilhavn er en trivelig plass som har helårsåpent, og jeg ankommer havna utpå ettermiddagen. Jeg rigger meg til med strøm, åpner mac’en min og jobber et par timer.
November 2015
Etter litt intenst arbeid på «kontoret» tar jeg en pause og rusler inn til byen for å handle. På vei tilbake i gråværet blir det stadig mørkere og kaldere. Jeg skrur opp tempen til 23 grader i bilen og setter meg godt til rette i go’stolen for å få med meg gullrekka på NRK. Og merkelig nok lar jeg vinen stå uåpnet. Det er «noe» som gjør meg urolig denne fredagskvelden.
Dagen etter våkner jeg til nyhetene fra Paris. Jeg blir fullstendig satt ut, og blir sittende apatisk mens jeg oppløst i tårer forsøker å lese om hva som har skjedd. Planen om å bruke lørdagen til jobbing går føyken. Jeg lager meg litt kaffe og forsøker å spise en slags frokost, mens jeg spør meg selv hvordan dette er mulig.
Jeg sitter her i bobilen min, skroller over nyhetene på mac’en og er uendelig trist. Minnene om 22. juli vekkes til live igjen, og jeg kjenner på den samme fortvilelsen og sorgen som satte meg helt ut i flere uker i 2011.
Hvordan er dette mulig? Hva er det som får mennesker til å ville ta liv, og helst så mange som mulig? Hva får folk til å vie sine kort liv her på denne kloden til å hate og drepe? Vi burde heller reise verden rundt og gitt hverandre gode bamseklemmer fordi vi er så heldige å få være her nå, sammen og samtidig, her på vår lille snarvisitt innom Moder Jord. Vi er jo ett, for pokker!
Jeg er både sint og fortvilet, og det blir ingen vanlig dag på kontoret. Så jeg pakker sammen og reiser mot Tønsberg. Og helt uten plan, mål eller mening ender det opp med at jeg reiser forbi Tønsberg og videre hjem til Pia for å bearbeide følelsesreaksjonene mine sammen med henne. Så går turen videre nedover til Moss. Tilbake på jobb.
Her på bobilcampen i Moss finner jeg etterhvert roen, og dagen etter er jeg endelig igang med alt jeg hadde planer om å gjøre da jeg kom til Sandefjord. Det blir en ok dag på kontoret her på bryggekanten i Moss, og jeg får gjort både det ene og det andre.
Bilen fungerer hundre prosent perfekt som arbeidsplass, men det visste jeg jo. Etter 90 dager på veien i sommer hadde jeg allerede testet ut om jeg kunne både bo og jobbe i en bobil. Med utsikt utover kanalen fra kontorvinduene mine blir det en bra arbeidsdag, før jeg vender nesa hjemover mot Oslo, fortsatt preget av de forferdelige hendelsene i Paris.
Men nå tenker jeg fremover, på vinteren og kulda som nærmer seg. Hvordan blir det å bo og jobbe i bilen når snøen laver ned og gradestokken viser minus 15? Er spent.
Gleder meg til neste tur. Hvor? Følg med!
Se filmene fra turene rundt på norske vinterveier her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
