Kan dette være England? Ja, kjære bobilvenner. Se selv...

Jeg trodde det ikke før jeg fikk se det. For dette er landet som har et helt annet rykte for mange nordmenn enn vakker natur og småbyidyll. Jeg er vel fortsatt nærmest i sjokk. Bare se på bildene fra bobilturen til St. Ives og Tintagel.

Storbritannia 2017

Når værgudene også trår til med sol og nærmere 30 varmegrader, da er livet som bobilturist her i England både godt og magisk.

Min morgentrøtte reisepartner Globia bikker over fra sin faste utsiktsplass på dashbordet og tar seg en lur, mens jeg kjører fra Par og The Eden Project.

St.Ives er dagens reisemål….

Og som vanlig vet jeg lite om stedene jeg kommer til. Jeg har hørt litt om denne kystbyen ytterst på sørvestspissen av Cornwall, men jeg vil vite minst mulig på forhånd, så inntrykkene virkelig kan bli mine.

Gjestfritt og varmt, både været og folket…

Jeg svinger inn den smale bygdeveien til Hellesveor Campsite og blir møtt av Andrew, en strålende og hjertelig kar som driver denne plassen sammen med sin kone.

Andrew viser meg plassen min, og jeg liker alt. Også naboene mine over hekken. Dette blir topp!

Så rusler jeg spent nedover mot St. Ives…

Det tar en drøy halvtime, så åpenbarer dette seg foran meg…

Wow! Er jeg i St. Tropes eller i St. Ives? Dette slår meg nesten overende, så jeg må roe ned min overtente begeistring med et glass kald hvitvin og en tidlig middag på en av strandrestaurantene. Det blir en deilig Sea bass på meg mens jeg nyter stranda, utsikten og livet.

God, mett og lykkelig rusler jeg inn i de trange bygatene for å ta inn atmosfæren og småbylivet her i St. Ives. Jeg ser med en gang at her er det mye som minner meg om kunstnerbyen Honfleur i Frankrike, byen jeg ble så forelska i på min Europatur i fjor sommer. Stappfull av kunst, gallerier, sjel og intim småbysjarm.

På den andre siden av en slags byhalvøy finner jeg byens møteplass og strandpromenade. Her nyter både fastboende og gjester det prakfulle været. Sjeldent bra vær, får jeg høre av en av byens beboere.

Jeg tar noe godt og leskende på denne puben…

Sloop Inn, åpnet dørene i 1312! Snakk om eldgammel kulturhistorie. Terningkast 6, spør du meg!

Jeg kjøper meg en softis, men nytelsen blir kortvarig, da en måke angriper, klasker vingene i fjeset mitt og stjeler hele isen! Men litt drama må man regne med på en ekstra heit dag, der varmedisen henger som et slør over byen.

Byen har flere strender å by på, og den ene er vakrere enn den andre.

Så stikker jeg innom keramiker Laura McCrossen, som har holdt på her i utallige år.

Og rett rundt hjørnet finner jeg Norway Lane og dette huset. Artig!

Hos Penwith Gallery blir jeg tatt imot av Jo France, som forteller om galleriets historie og viser meg en fantastisk skulptur av Barbara Hepworth.

Like i nærheten finner jeg også et galleri som presenterer bare lokale kunstnere, og da jeg kommer innom er den trivelige kunstneren Christopher Smith gallerivakt.

Takk for en hyggelig kunstprat, Chris!

Man blir tørst av nesten 30 graders varme og god kunst, så det blir et ekstrabesøk på den eldgamle puben før jeg vandrer hjem for kvelden.

Fra St. Ives går turen nordover. Langs kysten, selvfølgelig!

Jeg sier hjertelig takk for meg til Andrew og lover å komme tilbake. Og ærlig talt, har du lyst til å ta deg en tur til denne sjarmerende lille byen ved havgapet, bo hos Andrew! En fantastisk vert.

Så til Tintagel, den lille landsbyen som ligger litt lenger nord ved kysten av Atlanterhavet.

Og etter halvannen times kjøring svinger jeg inn blant sjarmerende småhus på hver side av hovedgata.

I det jeg svinger inn på The Headland Caravan & Campingsite legger jeg umiddelbart merke til slottet Camelot Castle Hotel nede ved klippene mot sjøen.

For et sted jeg har kommet til! En herlig romslig campingplass med vidåpne åskammer og grønne sletter rundt hele plassen.

Det blir en to minutters sykkeltur inn til den lille landsbyen for å se meg rundt, og jeg ender opp på puben og restauranten King Arthur’s Arms. Og her er denne kongen igjen!

Det blir en slags frokostlunsjmiddag på meg…

Og det skal vise seg at Tintagel og kong Arthur er sterkt knytta til hverandre.

Før jeg inntar loppekassa for kvelden rusler jeg ned til Camelot Castle Hotell for å få med meg solnedgangen. Det blir ro i sjelen av sånt.

Ny dag, og jeg er klar for å se Tintagel Castle…

Tintagel Castle er en middelalderfestning med ruiner etter det som historien forteller har vært kong Arthurs hovedsete. Legendehistoriene om dette festningslottet kan spores tilbake til 1200-tallet. Her er noen bilder jeg tok fra festningen og The Tintagel Island.

Bli med!

Det blir et sterkt møte mellom to vikinger på The Tintagel Island.

En fantastisk opplevelse i fantastisk vær, og jeg fikk fløyet litt over severdighetene også. Og godt forsynt med kongelegenderuiner går jeg den lange bakken opp til landsbyen igjen og setter meg på kongens pub for å nyte en bedre kyllingsalat.

Så går jeg en tur til King Arthur’s Hall som ligger her i hovedgate. Ja, det blir litt mer av Arthur før jeg gir meg for dagen. Her er det masse bøker og souvernirer som har med kongelegenden å gjøre. Dette er et slags museum der gjestene får en dramatisert innføring i historien om legendens liv.

Nok av kong Arthur for en stund, tenker jeg. Men man vet jo ikke, her i England.

På vei hjem besøker jeg Brian Anderson, en veldig høy og trivelig keramiker som har holdt til i disse altfor lave lokalene i 47 år!

Til og med jeg på 177 cm må bøye meg for hver drager i taket. Men for en trivelig kunsthåndverker!

Jeg kjøper selvfølgelig en Tintagel-kopp av Brian, og sykler fornøyd tilbake til campingplassen.

LES OGSÅ: SommerNorge rundt på 90 dager

Før jeg legger meg for kvelden tar jeg turen ned til Camelot Castle Hotel for å få med meg nok en vakker solnedgang. Prakfullt! Blir aldri lei den magien…