Fra Hellas til Italia for å oppleve østkystens perler. Som byen Vieste!

Nå er det Italia for alle penga, og etter det vi har opplevd i Hellas er jeg spent på hva som dukker opp på bobilturen langs Italias østkyst. Jeg er klar for flere overraskelser, og de kommer til gangs når jeg besøker denne lille byen på det hvite kalkfjellet. Pia, du skulle ikke reist hjem!

Sommeren 2019

Turen over fra Igoumenitsa i Hellas til Brindisi i Italia blir en praktfull tur på stille vann i steikende sol.

På veien passerer vi ferieøya Korfu.

Ruta nordover fra Brindisi er litt ullen, men etter over ni timers overfart bestemmer jeg meg endelig for en campingplass for natta like i nærheten.

Valget faller på Villagio Camping Pineta Al Mare, og jeg når jeg svinger inn porten er det mørkt. Det blir rett i seng, og jeg tenker at jeg får se mer av både plassen og stedet jeg har kommet til i morgen formiddag.

Jeg våkner og rusler mot resepsjonen, og ser at jeg har kommet til en pen og innbydende campingplass, med topp svømmebasseng omkranset av vakre palmer.

Men så kommer overraskelsen. Jeg må være ute av plassen før klokka ti på morgenen, hvis ikke må jeg betale før et døgn til. Så det som bare var tenkt som en rask overnatting blir til en natt ekstra. Dyrt er det også, 35 euro pr natt. Men skitt au, nå blir det sykkeltur på meg.

Jeg hiver meg på sykkelen, og sjekker først ut stranda, som jeg har sett har fått dårlig omtale på nettet. Her ligger det tang i hauger langs strandkanten som dessverre trekker ned inntrykket.

Så går sykkelturen videre mot et naturreservat i nærheten. Det vil si 4-5 kilometer unna. Og målet er å se tårnet Torre Guaceto, ytterst mot havet langt der ute.

Det blir en heit tur, der jeg sykler meg vill inne i kratt og skog. Jeg går på trynet så det synger, og vettskremte firfisler spretter opp rundt meg og prøver å komme seg unna når 85 kilo svett mann faller mot bakken.

Med skrubbsår og litt vondt i beinet finner jeg etterhvert den riktige stien mot tårnet.

Torre Guaceto ble bygger på 1400-tallet, og hele området her regnes som et eldorado for fauna- og blomsterelskere.

Dette er også et populært utfartssted for de som ønsker seg en egen liten idyllisk strand for seg selv.

Trygt tilbake slapper jeg litt av nede på stranda, som ligger rett utenfor porten inn til campingplassen. Jeg slikker mine sår, og slapper av utover kvelden, sliten etter den strabasiøse sykkelturen.

Vieste neste!

Idag er byen Vieste målet. Eller Vie-ste, som jeg liker å kalle byen allerede før jeg har vært der. Og det er ingen heite tips som har ført til valget, bare nysgjerrighet på hva slag sted og by som ligger der, ytterst på denne odden jeg har sett på bilder på nettet.

Turen tar nærmere fire timer, og byr på svært så varierende og spennende landskapsopplevelser.

Etter hvert blir bilturen litt villere. Det går opp og ned krokete svinger og bratte bakker i fjellskråningene langs den vakre kysten, der strandidyllene flere steder kun er tilgjengelig med båt.

Her går det unna, og Globia lener seg godt over i de krappe svingene, før stranda og byen Vieste plutselig åpenbarer seg foran oss. Se her!

Vi kjører ned siste bakken og langs en slags allé med noen få campingplasser og overnattingssteder i forskjellige varianter.

Og selvfølgelig har jeg valgt meg ut Camping Piccolo Paradiso. Mest på grunn av navnet. Herlig!

I resepsjonen møter jeg ei trivelig dame som henviser meg til en grei plass, tett på naboen. Dette er intimt, men også utrolig sjarmerende. Piccolo Paradiso – bra navn, tenker jeg.

Velkommen til Lille Paradis!

Som vanlig er jeg ikke sein om å rusle til stranda. Ut porten og lyden «wow» kommer nok en gang!

Her er det vid åpent ut mot havet, og nesten ikke en solseng å se. En sveitser kommer bort til meg og forteller at han så jeg var fra Norge. Han har vært i Norge flere ganger, til og med til Nordkapp. Og elsker Vigelandsparken. Den trivelige sveitseren forteller at han har vært her på Piccolo Paradiso hver eneste sommer 35 år på rad.

– Dette er virkelig et lite paradis, med sandstranda her, den lille trivelige byen og ikke minst campingplassen. Bitteliten og uformell. Her finnes ingen ting, bortsett fra doer og dusjer. Men alt du trenger får du tak i rett utenfor campinplassporten. Og prisen er ekstra hyggelig, smiler den blide sveitseren.

Hva jeg skal betale? 14 euro for natta! Helt i orden, tenker jeg.

Det veksler mellom tordenværskyer og blå himmel når jeg tar svippsekken over skulderen og rusler ut på stranda.

Jeg vasser barbeint langs vannkanten i den vidunderlige sanda bortover mot denne byen som tydeligvis er bygget på et kalkfjell. Et fascinerende syn.

Jo nærmere jeg kommer jo mer blir jeg oppmerksom på en merkelig fjelltopp midt på stranda borte ved de hvite klippene.

Monolite Pizzomunno viser deg å være det mest kjente landemerket for Vieste, byen som for bare noen tiår siden levde av landbruk og fiske. Idag er det turisme som skaper inntektene, og når jeg beveger meg inn i byens gater skjønner jeg hvorfor folk reiser hit. Først den praktfulle tre kilometer lange stranda, og så denne byperlen som «premie» på slutten av vasseturen. Nok en småby som sjarmerer meg i senk. Pia, hvor er du?

Bli med på byvandring!

I middelalderen ble havna i Vieste ofte angrepet av pirater og andre fiender fra kongeriket Napoli, og i 1554 ble rundt 7.000 innbyggere tatt til slaver av tyrkerne. De eldre eller uføre ble henrettet, og denne dramatiske begivenheten minnes årlig i en seremoni her i byen. Idag er det rundt 14.000 fastboende her i fredelige, idylliske Vieste by og kommune.

Men nå – slå følge!