Til Meteora for å besøke munker uten høydeskrekk

For oss, som for nordmenn flest, er Hellas trivelige småbyer og vakre strender på idylliske øyer. Men dette landet er så mye mer enn det. Som for eksempel stedet vi er på vei til nå. Bli med på en reise til vanvittige klosterfjell i Meteora, der munkene på 900-tallet bodde i isolasjon i hver sin hule høyt oppe i fjellveggene.

Sommeren 2019

Fra praktfulle Parga går turen videre innover i landet. Og nok et hett tips fører oss til en uvirkelig virkelighet.

Med normal kjøring tar det drøye to og en halv time fra Parga til Meteora, men mitt klønete veivalg gjør at vi bruker ekstra lang tid, før vi endelig ser de besynderlige fjellformasjonene foran oss.

Se på dette! Når vi svinger inn i gatene til byen Kalambaka nærmest velter de enorme fjelltoppene mot oss. De ser ut som om de bare har kommet rett opp fra intet!

Vi kjører til landsbyen Kastraki og velger oss Campsite Vrachos Kastraki for natta. Dette viser seg å være en familiedrevet plass, og med sin beliggenhet et perfekt utgangspunkt for alle som kommer med bil, bobil eller campingvogn for å oppleve Meteora. Du kan også komme til Kalambaka med tog, og det er mulig å bo på hotell her i landsbyen.

Det er overraskende lite med gjester her på campingplassen når vi kommer, men vi liker så godt det vi ser rundt oss at vi nyter både freden og de særegne omgivelsene.

Her er det lett å trives, og bare det å se de mektige fjellformasjonene rundt byen og campingplassen gir gåsehud over hele kroppen.

Det blir hjemmelaget Moussaka på plassens restaurant, og vi får litt å tygge på før middagen serveres. Solide brødblingser!

Ja, vi blir mette. Og etter middagen tar vi oss en tur for å bli kjent med landsbyen.

Kastraki betyr «lite slott», og vi ser at dette lille slottet av en fargerik og pittoresk landsby faktisk omfavnes ganske så mykt og omsorgsfullt av disse enorme fjellene av sandstein, med sine runde former og naturlige nærmest perforerte hull og huler.

Husene her i landsbyen er bygget i stein og mur, og takene er dekket av leirefliser. Og i gatene rundt husene er det er massevis med vakre blomster. For en herlig landsby!

Det føles som det er noen som titter på oss fra høyt der oppe bak ryggene våre. Og kanskje sitter det en munk eller to inne i øyekroken der oppe i fjellet og passer på oss? Det er ikke fleip en gang, for det var nettopp de naturlige hulene langt oppe i fjellveggen som trakk eremittmunkene hit til Meteora på 900-tallet. Men det kommer vi tilbake til.

Enhver landsby med respekt for seg selv har en egen liten bensinstasjon. Til og med en veldig koselig bensinstasjon.

Og jeg er temmelig sikker på at den er familiedrevet, at familien bor i huset bak pumpene.

Etter en behagelig og trivelig landsbyvandring tar vi kvelden. Vi skal tidlig opp for å kjøre rundt og titte på det vi har kommet for å se.

Nå skal vi endelig se klostrene!

Klokka er rundt ti når vi med sola rett i fleisen kjører gjennom landsbyen og ut mellom fjelltoppene.

Vi har en kjøreplan. Vi fikk nemlig et kart av sønnen i huset på campingplassen. Her ser du hvor de forskjellige klostrene ligger langs veiene du kan kjøre med bilen for å se dem. Det går også busser fra både Kastraki og Kalambaka, hvis du vil la bobilen stå.

Meteora, som betyr «hengende i luften», er et av de største områdene med gresk-ortodokse klostere i Hellas.

«I Meteora henger klostrene fra himmelen»

Dette skriver Renate på renatesreiser.com. En knallbra og treffende beskrivelse.

Allerede på 900-tallet slo munker seg til i isolasjon i hver sin hule høyt oppe i disse loddrette bergveggene. Ufattelig! Og grunnen til at det ble bygget klostere på disse toppene var blant annet for å beskytte seg mot fiendtlige angrep, og selvfølgelig for å komme nærmere Gud.

Den eneste ankomstmuligheten var å klatre opp en lang stige, som munkene kunne trekke opp når de følte seg truet.

Antageligvis ble de første klostrene bygget på 1300-tallet, og av 24 opprinnelige klostere er det nå bare seks igjen.

Her er det fortsatt gresk-ortodokse munker og nonner som mediterer og ber, samtidig som flere av klostrene er tilgjengelige for turister som oss. Så her lever munker og nonner i beste velgående idag, dog på kanten av stupet. Det koster penger å komme inn, så klostertilværelsen har blitt god business.

Vi stopper nesten rundt hver sving, for dette er så fascinerende å titte på at vi rett og slett lager bilkø.

Også så fryktelig liten Knausen vår plutselig ble!

Bak min egen medbrakte «nonne» ser du klosteret vi skal besøke.

Bli med opp til munkeklosteret Metamorphosis, og se hvordan munkene lever her oppe på klippetoppen.

De lange stigene er erstattet med litt mer komfortable trapper. Men hvordan det var mulig å komme seg 400 meter rett opp disse fjellveggene på 1300-tallet er en ubegripelig gåte.

Dette er jo direkte vakkert og elegant, og gir et solid kvalitetsinntrykk. Ikke akkurat det man forbinder med kloster.

Fantastisk utsikt har de også, blant annet til flere av de andre klostrene.

Pia og jeg går inn for å se klosteret innvendig, og vi slipper inn i et slags åpent lite kapellrom.

Men når vi vil inn i det aller helligste blir jeg stoppet av en munk med kritisk blikk. Han måler meg opp og ned – spesielt ned- og sier «No, no!» Jeg har shorts på meg! En mann i kortbukser slipper ikke inn. Husk det, bobilvenner. Ta på dere langbukser når dere skal på munkebesøk. Eller veldig lange kortbukser.

Og apropos business. Her oppe er det en egen liten butikk med både religiøse souvernirer og lokalprodusert klostervin å få kjøpt. Så turistpenger er greit. Bare ikke nakne mannebein.

På veien videre stopper vi og betrakter dette mektige synet. Der oppe var vi for noen minutter siden. Så nærmer vi oss klosteret som helt klart har profilert Meteora mest og best, nemlig Agia Triada.

Har du sett på maken! Garanter ikke, hvis du ikke har vært her.

Det siste klosteret på veien er nonneklosteret Agios Stefanos. Men for oss blir det med det ene klosterbesøket, selv om vi gjerne skulle sett nærmere på flere. Kortbuksa vant over det aller helligste i varmen i dag.