Vi skal til Halden. Ikke bare for å se denne idylliske småbyen, men også for å besøke gode bobilvenner som nettopp har flyttet hit fra Trondheim. Og som om ikke én festningsby er nok, vi tar også en svipptur innom Gamlebyen i Fredrikstad, en av verdens best bevarte festningsbyer.
En "ny" fricampingsesong er endelig igang, med herlige høst- og vinterturer. Og det gledelige er at Pia igjen er med meg på tur. Denne gangen for å ta meg med til Tønsberg på noe som er langt unna alt annet jeg har opplevd. Og dagen etter blir det jammen meg en tur til Verdens ende, før vi ender opp utenfor landets eldste landhandleri i Eidsfoss.
Det er klart jeg låner bort bobilen når min kjære sønn og hans samboer vil på jakt. Spesielt når Kasper atpå til lover å lage en film fra turen. For ingen ting gleder meg mer enn at Anette og Kasper og de glade fuglehundene Tutta og Pablo får oppleve fricampinglivets gleder.
Som lidenskapelig fricamper er det ekstra gøy å kunne fortelle at jeg ikke har plugget meg på 230 volt en eneste gang i løpet av mine åtte bobiluker på veien i sommer. Og det mest utrolige; jeg har på det meste brukt bare 35% av batterikapasiteten. En liten kjøretur, og jeg har hatt fulle batterier igjen. Slå den! Ikke rart jeg slenger rundt meg med utropstegn!!!
Jeg har tenkt på det i hele sommer. Jeg vil og skal innom Flåm. Men da mine åtte uker på veien var over i august hadde jeg ingen reisebrev fra denne lille bygda som blant annet inviterer til en av verdens vakreste og bratteste togreiser. Ikke før nå...
Fra Fagernes reiser jeg til Jevnaker, av alle plasser. Ikke bare fordi det er et sted der som har fått stor internasjonal oppmerksomhet, men også fordi jeg skal innom en god kompis, som bor like ved fantastiske Kistefos Museum. Så bli med på attende og siste etappe av sommerturen min rundt i verdens vakreste ferieland!
Takk for meg, Røros! I vekslende vær og uten en konkret plan kruser jeg sørvestover mot Dovre. Eller kanskje til Rondane. Jeg ser hva som dukker opp og tar avgjørelser underveis etter innfallsmetoden. Etter seks bobilsesonger på mer eller mindre lykke og fromme har jeg blitt ganske god på denne reiseformen. Spontaniteten lenge leve!
Først Mosjøen, så Levanger og nå selveste Røros. Det kan virke som jeg er totalt opphengt i trehusbyer, siden jeg nå skal besøker den tredje på rad. Og ja, jeg må innrømme at jeg har en ekstra dragning mot gamle byer med hus som oser av sjarm og spennende historie. Og her i selveste Bergstaden Røros snakker vi om verdensarv og kulturminner av dimensjoner.
Jeg liker aldri å reise fra Nordland, og motvillig forlater jeg Mosjøen og trehusidyllen i Sjøgata. Nå venter Trøndelag i regnværet, men hvor jeg havner er åpent. Så skal det vise seg at jeg ender opp med å rusle rundt i nok en trivelig liten trehusby. Jeg elsker trehusbyer!
Neida, det er ingen ugler i mosen, men det blir rett og slett en tur sørover i Nordland stappfull av overraskelser. Først til en idyllisk plass helt innerst i Saltdalsfjorden, så innom Havmannen før jeg ender opp i «nye» Mosjøen. Siste etappe i Nordland er snart over for denne gangen, og jeg liker absolutt ikke å reise herfra.