Jeg liker aldri å reise fra Nordland, og motvillig forlater jeg Mosjøen og trehusidyllen i Sjøgata. Nå venter Trøndelag i regnværet, men hvor jeg havner er åpent. Så skal det vise seg at jeg ender opp med å rusle rundt i nok en trivelig liten trehusby. Jeg elsker trehusbyer!

9. august 2020.

I plaskregn forlater jeg Mosjøen og Nordland for denne gangen. Og det skal bli mange lange mil med vindusviskerne på.

– Vi kan jo ikke se den grense under vann, sa en russisk ubåtkaptein en gang, og i vannmengdene som kommer ovenfra får jeg så vidt med meg at jeg krysser grensa til Trøndelag.

Jeg kjører til Namsskogan for kvelden, og unner meg en kjøttkakemiddag på Namsskogan Familiepark og Hotell.

Så går turen videre sørover, men hvor jeg stopper har jeg fortsatt ingen formening om.

Men hva med Levanger? Jeg sender en melding til en bobilvenn jeg vet var innom der i sommer. Og de sterke anbefalingene jeg får tilbake gjør valget enkelt.

Sola titter frem når jeg kjører forbi Levanger camping, som visstnok skal være veldig bra. Men jeg velger å kjøre helt inn til sentrum.

Og bak Levanger kirke finner jeg meg en plass.

Som den lidenskapelige småbyelskeren jeg er blir jeg ekstra glad hvis jeg kan bo så tett på bymiljøet som mulig. Og siden jeg er den lykkelige eier av en bybobil og kan fricampe fullstendig uavhengig av å koble meg på strøm, da er mulighetene der.

Med føttene raskt plassert i rusleskoa er jeg igang med noe av det beste jeg vet. Byvandring.

Skoa og jeg rusler gjennom Sejersteds park, og jeg ser umiddelbart at dette er en småby jeg vil trives i.

Og mellom løvbladene aner jeg et skilt på husveggen der borte. Pøbben. Helt greit!

Levanger betegnes som et tettsted, men med rundt 10.000 innbyggere er dette en liten by for meg. Og det spesielle med Levanger er bysenteret, med alle trehusene som er fredet av Miljøverndepartementet etter kulturminneloven.

Bygårdene i Levanger sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897 og er en av de få gjenværende trebebyggelsene i Midt-Norge fra årene rundt 1900. Bygårdene gir trehusbyen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Og i 2018 fikk Levanger status som fredet kulturmiljø av nasjonal verdi.

Ikke langt fra kanskje Norges vakreste jernbanestasjon kommer jeg til dette området…

Her kryr det av glade barn som nyter sommeren med hjelm og knebeskyttere.

Jeg begynner å bli småsulten, og kommer over denne lille sjappa i gågata.

Det blir en wrap med speket eglekjøtt på meg hos trivelige My. Hun er sommervikar for sin datter, som driver den heløkologiske butikken Økomat. Digger sånne helstøpte konsepter. Uten kompromisser.

Så vil sandalene mine en snartur innom denne puben, men Oscars åpner ikke før klokka sju, så da går jeg litt lenger bort i gata.

Her dukker dette spesielle murhuset opp…

Galleri Fenka. Spennende. Og atpå til med Pushwagner på menyen!

Her blir jeg møtt av Elisabeth, som driver dette galleriet. Og du kan selvfølgelig ikke unngå å legge merke til det enorme verket av selveste Pushwagner.

Dette galleriet representerer over 50 kunstnere, med Pushwagner som den sentrale. Wow! For et fantastisk galleri. Og det gjør det ikke mindre spesielt når Elisabeth forteller at dette var det tidligere fengselet i byen, som på folkemunne ble kalt «Fenka».

Legg merke til de fantastiske skulpturene til Ingun Dahlin.

Her er fangecellene også brukt som en del av galleriet, hvorav en av cellene var for kvinner, med en spesiell ekstralås. Og fyllearresten var i kjelleren. Fukt i kjelleren i gamledager, med andre ord…

Her i bakgården arrangeres det også utekonserter, senest for noen dager siden, da Tre Små Kinesere var på besøk, dog med begrenset antall fremmøte. Konserten ble streamet på nettet.

Takk for meg, Elisabeth. Dette var en stor overraskelse!

Før jeg forlater galleriet anbefaler den engasjerte galleribestyreren meg å smake på Heges kanelsnurrer litt lenger borte i veien. Og jeg rusler inn denne døra…

Blide Hege Udbye tar hjertelig imot meg. Hun driver denne hjemmekoselige kaféen og bor selv i etasjen over.

Det blir selvfølgelig en kanelsnurr på meg i den trivelige bakgården. Men se på den størrelsen!

Hehe…jeg får i meg en kvart snurr til kaffen, og godeste Hege putter resten i en liten handybag.

– Takk, Hege. Kommer tilbake før jeg reiser!

På vei hjem passerer jeg Emilies Hus, oppført etter bybrannen i 1897, den siste autentiske arbeiderboligen i byen. Bygningen er oppkalt etter Emilie Eriksen, som ble 99 år, og bodde i boligen i Sjøgata 40 i 64 år.

Det blir litt jobb og noen fine timer i kveldssola i bobilen på Globia og meg.

En ny dag. Har mye å gjøre på «kontoret» idag, og jeg trives så godt at jeg blir her et døgn til.

Jeg tar turen bort til Heges herlige kafé for en bedre frokost.

Dette er som å være hjemme privat hos noen som elsker å gjøre det koselig rundt seg. Storkoser meg.

Så tilbake til bobilen for en lang arbeidsdag.

Litt utpå kvelden kjenner jeg at jeg er litt tørr i munnen, så jeg rusler bort til Oscars Pub og Bar.

Se her ja! Dette er en pub etter mitt hjerte. Terningkast 6, spør du meg!

Og når jeg får høre historien bak pubnavnet blir det et lite glass til. Som det står på pubens hjemmeside:
Oskar var en jernbaneslusk fra Narvik som sto modell for byens Rallarmonument. Koblingen mot ralleren ble fort lagt på hylla og rallaren ble omtegnet fra en med slagge og hammer til en med ølglass i handa.

Så er det natta for Vie, og jeg rusler tilbake til hjemmets lune arne.

Forbi kjerka for siste gang…

Før jeg reiste på tur skjedde det noe med ryggen min i forbindelse med en flyttesjau. Smerter mellom skulderbladene har kommet og gått mer eller mindre gjennom hele turen, faktisk fra dagen før jeg reiste hjemmefra.

Siden jeg skal passere Stjørdal sjekker jeg om en massør kan utføre mirakler med mine vonde rygg. Og jammen meg finner jeg redningen, for hos Wasana Massasje får jeg hjelp av fantastisk flinke Darunee. Hjertelig takk for hjelpen!

Så hvis du føler deg stiv i ryggen etter mange timer bak rattet gjennom Trøndelag, ta en pause hos disse fantastiske massørene. Du finner ledige timer på nettsiden deres.

Etter den gode ryggmassasjen reiser jeg ut til fjorden for natta.

Vinge Camping, som egentlig er en plass for faste vogner, har et par plasser for sånne som meg.

Natta blir god for både sjåfør og rygg. Takk igjen, Darunee! Og i morgen tidlig reiser jeg videre sørover.

Se filmsnutten fra turen til Levanger…

Nå er jeg klar for å kjøre videre og oppleve mer av Trøndelag. Og jeg skal for en gangs skyld ikke innom Steinkjer eller Trondheim, men langt sør.

Se reisebrevet fra Trondheim fra en tur i 2017.

Hvor jeg skal nå? Følg med!

Se kart over hele reiseruta.

Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!

Følg meg gjerne på Facebook!