Når jeg reiser fra Olhão vet jeg lite om opplevelsene som venter meg de neste dagene på min bobiltur i Portugal. Men først skal jeg treffe ferdamannen Odd Arne på en campingplass nær Albufeira. Han vil gjerne vise meg litt rundt. Blant annet snakker også han om denne Grisen. Nå er jeg nysgjerrig!
November 2018
Det er ikke lange stubben fra Olhão til Parque da Galé i Vale Rabelho., og jeg kjører vei 125. Litt mer å se langs denne veien enn på A22.
Parque da Galé – en liten og intim perle av en campingplass.
Etter en snau time svinger jeg inn til campingplassen som jeg har hørt så mye om hver gang jeg har møtt Odd Arne på Ferda i Grimstad. Og nå skal vi endelig treffes i hans vinterparadis – med sommertemperatur.
Da oktober kommer reiser Odd Arne hit for å tilbringe seks måneder her, og dette er sjette året han tar vintermånedene i Portugal.
Jeg kommer litt sent på ettermiddagen, og Odd Arne og jeg rusler bort til en restaurant rett i nærheten for å ta oss noe å spise, og jeg trår til med fantastisk deilig andebryst. Og nok en gang blir jeg overrasket over de lave prisene. Her får du en rett som dette for rundt 10-12 euro!
Det er utrolig trivelig å endelig kunne besøke Odd Arne her nede på plassen han har snakket så mye om. Jeg skjønner godt hvorfor han avbryter høsten i Norge og karrer seg hit med bobilen sin. Og Odd Arne er ingen fersking når det gjelder livet i bobil. Han har nemlig hatt bobilen sin som helårsbolig siden 2002!
En ny dag, og vi er klare for Grisen!
Vi våkner til knallvær, og Odd Arne vil gjerne ta meg med på tur til Monte da Rocha.
– Grisen? Det har jeg hørt om, sier jeg. Flere av de jeg traff på Camping Olhão sa jeg måtte reise dit. Og sånn blir det idag. Spennende!
Rundt klokka elleve kjører vi avgårde, og det kommer visstnok femten til fra campingplassen. Så vi blir ni biler som skal fricampe på Monte da Rocha i natt. Herlig!
Jeg henger meg på Odd Arne når vi kruser avgårde gjennom det vakre landskapet.
Det blir en smellvakker bobiltur, og vi kommer etterhvert frem til dammen ved Monte da Rocha.
Velkommen til Barragem de Monte da Rocha!
For et sted! En stor gruslagt plass står og venter på oss, og her er det mer enn romslig nok for minst ni bobiler.
Før vi har gått ut av bilene våre møtes vi av kaklende kalkuler og perlehøns. Den nebbete velkomstkomitéen vagger avgårde, uvisst med hvilket mål.
Så dukker de andre opp en etter en. Og legg merke til den eldste bobilen. Den er 30 år gammel! Og den blir stelt så godt med at den vil holde i mange år til. Så her er det nytt og stort og gamle veteranbobiler i skjønn forening.
Dette er en restaurant. Jo, det er sant!
Rett over veien ser jeg et «skur» som Odd Arne påstår er restauranten.
– Hva?!
Jeg tar meg selv i å måpe , og må bort for å titte. Og her, blant skrot og skrammel, er det et hus som er så langt unna det jeg forbinder med matserveringssted som det går an å komme. For dette er så folkelig, ujålete og smakløst at det rett og slett blir fascinerende. Spent på maten. Virkelig!
Blant gamle utemøbler i plast og nedslitte bord rusler husdyra rundt beina på oss. Og mens vi tar oss en kald øl, kanskje vi sitter og titter på de søte kyllingene vi skal spise i kveld?
I området rundt huset finner vi dyra som har gitt stedet kallenavnet sitt. Og det er griser i alle former og varianter. Svære svin!
Snart er alle bilene på plass, og jeg for hilst på alle de gode vennene til Odd Arne. Alle er her i Portugal for å overvintre på den samme campingplassen. Og det er klart det blir sterke vennskapsbånd av sånt, gode naboer som omgås hverandre hver dag gjennom seks måneder. Og de feirer selvfølgelig også julekvelden og nyttårsaften sammen.
Kvelden nærmer seg og Odd Arne og jeg rusler over veien for å smugtitte litt på grillingen til far i huset. Det ser lovende ut., og det lukter himmelsk!
Vi må jo titte inn også. «Restaurante da Rocha» er pyntet med hvite duker, hvite tallerkner som ligger opp ned, og blanke nyvaska rødvinsglass.
Etterhvert kommer hele gjengen ruslende, spente på «årets måltid». De fleste har vært her før, så de vet hva de går til, og hva Maria og Manuel kan stelle istand. Men noen få av oss er her for første gang, og er veeeldig spente.
Vi har knapt nok rukket å sette oss før Maria og Manuel bærer inn det ene fatet etter det andre med deilig salat, pommes frites og nygrillet kylling. Og så bæres det inn store mugger med rødvin på bordet. Pluss et par små flasker med Piri Piri.
Wow! Dette smaker virkelig godt! Og det går unna med både vin og mat. Fantastisk trivelig opplevelse med fantastisk trivelige folk. Storkoser meg!
Stemningen går i taket, og det synges og skåles mens latteren runger i de gamle, slitne lokalene med inventar som visstnok er gitt til vertskapet av noen finner som var på besøk en gang for veldig lenge siden.
Men for en matopplevelse! Og for en kveld!
Og festen ender ikke der. Det blir liv og røre i bobilene utover natta, med svensk allsang. Barnatro, Han har åpnet perleporten og andre slagere fra en svunnen tid blir maltraktert i beste mening og med intens innlevelse, ispedd norsk country. Wow! Her er det fest.
Hjertelig takk for en uforglemmelig opplevelse!
En stor takk til Odd Arne, som satte igang og inviterte til dette kalaset for at jeg skulle få oppleve Grisen. Og takk også til Sune, Silja, Kurt, Mona, Benny, Eva, Mads, Ingrid, Gunnar, Britt, Kjell og Irene for en kveld jeg sent vil glemme. Håper vi treffes igjen!
Jeg våkner til en ny dag i overraskende bra form, og rusler over veien for å si hjertelig takk for meg til vertskapet. Vi skjønner ikke et kvekk av hverandres språk, og disse to skjønner heller ikke et ord engelsk, men jeg tror du skjønner at jeg er takknemlig. Takk og takk!
Idag skal Odd Arne ta meg med til Monchique og Foia, som visstnok skal ruve 900 meter over havet. Så følg med!
Se filmene fra turen til Portugal her.
Se kjøreruta i Portugal her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
