Fra en drømmetur langs Helgelandskysten er jeg spent på hva som møter meg når jeg setter bobilsnuta innover i landet. Først innom Fauske og så videre til en av mine store favoritter. Hamarøy! Og jeg nyter kjøreturen, selv om været ikke er av det slaget jeg er så bortskjemt med.

23. juli 2020.

Det ble en fantastisk fin siste dag i Bodø, med sol, glade folk og ferske reker ved bryggekanten.

Når jeg kjører mot Fauske er det skiftende vær, uten at det plager meg nevneverdig. Målet er Hamarøy, men jeg svinger innom Fauske for å ta en kaffe med Ola, en god venn herfra.

Og det blir mørstrømlefse på jernbanekaféen på meg for første gang.

Lefse med varm prim og rømme! Visstnok en Salten spesial. Mektige saker. Og godeste Ketil kommer også innom på kaféen. Trivelig, selv om bilder av gutta ble glemt i lefsefarten. Og Lefsa, den ble et så mektig måltid at alle planer om middag ble kansellert.

Hamarøy – jesss!

Nå er jeg klar for Hamarøy og et besøk på Innhavet, der Anders holder til, mannen som har som vane å fore meg vidunderlige fiskemiddager når jeg kommer innom.

Endelig på plass på Innhavet bobilparkering, kanskje den beste jeg noensinne har stått på her i Norge.

Da jeg var innom i 2017 tok Anders meg med på en båttur jeg vil huske som noe av det fineste jeg har opplevd i livet mitt.

Se reisebrev og film fra hele båtturen i 2017 her!

Anders sveiper innom bobilen min utpå ettermiddagen og inviterer opp til mammas lammegryte.

Alltid trivelig å møte dere, og jeg gleder meg stort til neste gang. Herlige, hjertevarme folk!

Nå er jeg klar for Steigen. Har aldri vært der ute, selv om jeg har passert øyene som av noen blir kalt den «flotteste naturhemmeligheten» i Nordland flere ganger.

Selv i gråvær blir jeg bergtatt mens jeg kjører utover veiene her.

Og selvfølgelig skal jeg ut til Engeløya, som mange har tipset meg på.

Jeg kommer til noen bruer som minner meg om bruene på Smøla, og disse to bruene snor seg elegant over til Engeløya. Se her!

Målet er en vakker strand med muligheter for å stå flott til med bobilen.

Igjen blir jeg bergtatt at det jeg opplever. Rett og slett forelska. Steigen, ja takk!

Veien utover blir dårligere og dårligere, og etterhvert full av dumper og hull. Men jeg kommer meg helskinna frem.

Se her, ja! Dette liker jeg. Det er et par tre bobiler og en vogn her, og jeg finner meg en fin plass med snuta mot Lofoten der ute i horisonten.

Det blir et at par timer her, for jeg kjører enda litt lenger ut for å se Batteri Dietl.

Batteri Dietl er en av Europas største kystfestninger fra 2. verdenskrig. Her sto tre av verdens største landfaste kanoner, som skjøt ut granater med en diameter på 40,6 cm. Og rekkevidden? Hele 5,6 mil!

Dette fortet voktet innseilingen av Vestfjorden og den viktige skipstrafikken til Narvik, der jernmalm fra Sverige ble hentet og ført til Tyskland våpensmier.

Bli med inn i en av bunkerne, som er gjort om til museum.

Utstillingen forteller om dagliglivet til soldatene, krigsfangene, tvangsarbeiderne og lokalbefolkningen på Engeløya under krigsårene.

Og spesielt levde og arbeidet de sovjetiske krigsfangene under elendige forhold. Så dårlige sanitære forhold hadde de at det ble sykdom og død av det. I løpet av 2,5 år døde mer enn 500 mennesker på grunn av utmattelse, sykdom eller som en direkte følge av mishandling og henrettelser.

Selv om dette er brutalt å se er det godt at det finnes utstillinger som dette, så historien om hva som skjedde aldri blir glemt.

Dette ble sterkt for en følsom sjel, og jeg kommer meg ut og opp i frisk luft igjen. Og på vei mot bobilen treffer jeg disse to.

Det viser seg at Liv og David har fulgt turene mine lenge. De forteller at de fra i fjor høst flytta hundre prosent inn i bobilen.

Artig å treffe dere, Liv og David. Og takk for fine reisetips!

Så kjører jeg videre rundt Engeløya.

Og ikke så lang etter at jeg passerer Steigen steinkirke, der den eldste delen av kirken er fra 1200-tallet, dukker det opp et skilt der det står «Elses Oase».

Nysgjerrig og kaffetørst svinger jeg av veien og kommer til dette…

Det viser seg at Elses Oase er både kafé og hage/interiørbutikk. Fantastisk sjarmerende.

Og jeg bestiller «Oasens fristelse», en sjokoladekake med mye snadder på.

Et lite mektig måltid, faktisk. Og knallgodt!

Så styrer jeg Knausen min mot Engeløyabruene igjen.

Jeg tenker å kjøre litt på lykke og fromme, og ser et skilt til Holkestad.

Vidunderlig kjøretur! Og i enden av veien parkerer jeg bobilen her…

Jeg ser at dette er en liten parkeringsplass for de som vil prøve seg på Dronningruta. Ruta, som er oppkalt etter dronninga vår, går over Frøya fra Holkestad til Skånland.

Jeg velger bort den turen akkurat idag og slappe heller av i bobilen med en enkel Per-middag. Hehe…Pia, hvor er du?

På kvelden dagen etter reiser jeg videre for å se mer av Steigen.

Globia og jeg ender opp med å stoppe på en rasteplass for natta.

Og sola trenger gjennom skydekket og gir oss en nydelig siste kveld her i Steigen. takk for nå, Steigen!

Her er en filmsnutt fra turen til Ofotenperlene Hamarøy og Steigen…

Hvor turen går videre? Enten sørover eller nordover. Følg med!

Se kart over hele reiseruta.

Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!

Følg meg gjerne på Facebook!