Siden jeg dro på min første bobiltur i Europa, har jeg gjort seg mange erfaringer på veien – også av den dyrekjøpte sorten. Jeg elsker friheten bobilen gir meg og var i utgangspunktet litt motvillig til å planlegge. Men etter tusenvis av mil, et titalls land og utallige døgn på veien, har jeg lært at planlegging legger til rette for enda mer frihet og spontanitet.

Som en litt sta bobilfersking skjønte jeg ikke at opplevelsen av frihet først får fritt utløp når spontaniteten er godt forberedt. Et interessant paradoks, ikke sant?