Fra vakre arkader i Bologna til våte tårekanaler i Venezia

Toscana er over for denne gang. Og da turen går videre nordover føler jeg at jeg kjører i feil retning. Skulle reist sydover i Italia. Ikke mot kulde og snø. Men da jeg kommer til Venezia i småkaldt høstvær blir jeg både god og varm – og veldig rørt. For en finale på Italiaturen min!

Italia høsten 2016

Fra Saturnia til Bologna er det nesten 30 mil, en uvanlig lang etappe til meg å være. Men siden jeg har startet på hjemveien tenker jeg at det er fint å ta et stort jafs nå, så jeg kan ta det roligere hvis det dukker opp noe fint på veien. Og Bologna i ettermiddag og Venezia om et par dager høres jo fint ut. Veldig fint, spør du meg!

Jeg har hørt at verdens største barnebokmesse arrangeres her i Bologna i april hvert eneste år, og siden jeg har illustrert to barnebøker hadde det vært knall å oppleve denne messa. Så jeg må komme tilbake.

Og Globia er veldig enig…«Hvilken bok skal vi lese fra ikveld da, Globia?»

Bologna – «den fete»

Jeg har lest et sted at betegnelsen «den fete» kommer fra byens rike og mettende mattradisjoner. Den krydrede rosa og hvite mortadellaskinka kommer herfra. Det samme gjør tortellini – små pastaknuter fylt med ost, og noen ganger også kjøtt. Noe særlig mer vet jeg ikke om denne byen, da Globia og jeg ankommer campingplassen.

Jeg parkerer på Centro Turistico Città di Bologna og Globia og jeg rigger oss istand. Litt utpå ettermiddagen tar jeg bussen nesten helt inn til sentrum. Genialt. Egen buss fra resepsjonen på campingplassen direkte til Bologna sentrum. Kunne ikke vært bedre.

Jeg går av bussen og rusler innover mot gamlebyen og Piazza Maggiore, selveste hjertet i den gamle bydelen. På veien går jeg gjennom flere av de fantastiske arkadene som byen er så kjent for. Her kan du gå tørrskodd på shoppingtur i mange mil. Og det myldrer av butikker og kaféer i hver eneste arkade.

Da jeg nærmer meg Piazza Maggiore passerer jeg tårnene Asinelli og Garisenda på Piazza di Porta Ravegnana, det ene tårnet skjevere enn det andre. Ikke særlig bra bilde jeg har tatt av tårnene, dessverre. Og strømledningene hjalp heller ikke. Men jeg kan garantere deg at de er et mektig skue 🙂

På Piazza Maggiore ruver San Petronio Basilica. Jeg googler meg frem til at den er den tiende største kirken i verden…

Palazzo del Podestà…

Så bærer det inn i smågatene rundt Piazza Maggiore for å titte litt folkelivet, kaféene, restaurantene, butikkene og utsalgene for fisk, kjøtt, lokala skinker og annet snadder.

Her, sittende med de aller beste mortadellaskinker hengende rundt meg blir det en øl, og etterhvert trår jeg til med en lasagne. Og som vanlig her i Italia glemmer jeg å bestille tilbehør. Men godt var det!

Det begynner å bli mørkt, så jeg rusler over Piazza Maggiore nok en gang, og beveger meg mot bussen.

Dette bygget, Palazzo Comunale, var en gang rådhuset i byen, men huser idag Civic Art Collection, et kunstmuseum med malerier fra middelalderen til det 19. århundre.

Palazzo del Podestà i kveldslys…

Og igjen går jeg gjennom de vakre arkadene, bygget mellom 1000-tallet til 1800-tallet. Eller rettere sagt – jeg spaserer. Jeg hørte at disse arkadene ble bygget med studentleiligheter i etasjen over, og her i gamlebyen finnes det 47 kilometer med de vakreste arkader. Det blir veldig mange studenter!

Det blir en lang ettermiddag og kveld i Bologna. Og igjen må jeg forlate en fantastisk fin by litt for raskt. Skal tilbake. Kanskje i april…?

Vil du vite mye mer om Bologna? Klikk her, og les mer på reisdit.no.

Nå er endelig reisemålet Venezia. Gjennom mange år har jeg drømt om å oppleve denne særegne byen, og etterhvert som årene har gått har stadig flere av mine venner fortalt om byen. På tide å oppleve Venezia selv!

Globia og jeg får oss en plass på Caravan Park San Giuliano, bare en liten buss- eller trikketur unna Venezia sentrum. Vi er nesten alene her. Først vurderer jeg å bli i bilen for å jobbe noen timer, og heller reise inn til Venezia i morgen. Men noe sier meg at jeg må ta turen idag.

Byen med de mange kanalene ble tårekanalenes by idag!

20 minutters gange fra campingplassen, og jeg sitter på trikken inn til byen.

Snaue 20 mutter til, og jeg er ved den første brua over en av kanalene. Og jeg smelter totalt! For en sjarm og for et fascinerende nettverk av kanaler, små smug, vakre bruer og intime plasser. Jeg blir helt satt ut og veldig rørt, rett og slett. Skjønner at mange betegner denne byen som kjærlighetens hovedstad. For her kunne jeg gjerne gått meg vill sammen med min kjære.

Jeg går rundt og smiler, nyter og knipser bilder. Og ettermiddagen blir til kveld i et lys jeg aldri har opplevd maken til.

Skumringstimen, kveldslyset fra himmelen og fra restaurantene langs bryggepromenadene rundt Canal Grande skaper en perfekt ramme for en romantisk rusletur.

– Men, men…det får bli neste gang, sier Per til seg selv, og tørker bort en aldri så liten tåre.

Jeg blir også litt lei meg av å tenke på det som skjer med denne fantastiske byen. Vannet som stadig stiger og fremtiden som står på en usikker og vaklende grunn.

Men akkurat nå er alt så perfekt som det kan bli. Og akkurat passe med turister! November er nok litt sent på året når det gjelder god og varm temperatur, men du verden, så behagelig det er å slippe å bli pressa gjennom gatene av store turisthorder.

Det blir en stopp i nytelsens tegn her ved Canal Grande, og en Aperol Spritz, før jeg er klar for middag. Italiensk pasta.

Spaghetti con frutti di mare. Himmelsk!

Så tenker jeg at jeg tar en gondoltur og ser mer av denne fascinerende byen i morgen. Tenker jeg…

Vil du vite mye mer om Venezia? Klikk her, og les mer på reisdit.no.

Da jeg våkner til plaskregn er jeg glad for at jeg tok turen inn til byen igår. Og det intense regnværet vedvarer utover dagen. Det er bare å glemme å oppleve mer av Venezia idag. Det blir jobbing på «hjemmekontoret» istedet. Egentlig helt perfekt, selv om jeg gjerne skulle opplevd mer av den deilige kanalbyen. Og med Globia som ivrig korrekturleser på sidelinja får jeg gjort masse i løpet av den regntunge dagen på Caravan Park San Giuliano.

Idag er det tid for å ta farvel med Italia for denne gangen. Globia og jeg reiser nordover, og reisemålet for dagen er Kitzbühel i Østerrike. Bare en liten stopp for en kaffe og litt mat i Padola, rett syd for grensa til Østerrike…

Igår ringte jeg campingplassen for å høre om det har kommet snø i Kitzbühel.
– Å nei, her bare regner det, svarte den godeste campingplassmannen på Camping Schwarzsee.

Så da vi klatrer over de første fjellene på italiensk side i pøsende regnvær er jeg særdeles fornøyd og glad for at det ikke snør som hjemme i Norge. Jeg har ikke spesielt lyst på store snømengder akkurat nå, selv om jeg uansett vil møte vinteren for fullt da jeg kommer hjem, og denne bilen er noe av det bedre å kjøre på norske vinterveier.