Takk for meg, Røros! I vekslende vær og uten en konkret plan kruser jeg sørvestover mot Dovre. Eller kanskje til Rondane. Jeg ser hva som dukker opp og tar avgjørelser underveis etter innfallsmetoden. Etter seks bobilsesonger på mer eller mindre lykke og fromme har jeg blitt ganske god på denne reiseformen. Spontaniteten lenge leve!

16. august 2020.

Fra et herlig opphold i Bergstaden Røros går turen mot Tynset og Alvdal. Så da er det bare å spenne seg fast. Det blir noen lange strekk med kjøring i dette reisebrevet.

Og været veksler mellom styrtregn og solskinn de første mila.

Jeg kommer til Grimsbu og tar brått og spontant av riksveien og kjører en bomvei opp på vidda for å fricampe på snaufjellet.

Men ganske fort oppdager jeg at det er null nettforbindelse her oppe. Så da blir det å kjøre slukøret tilbake igjen til Riksvei 29.

Med litt planlegging kunne jeg klart meg et eneste døgn uten nett, men det var det med meg og planer. Ikke god der.

Jeg kan love deg at det ikke er lett å reise herfra, men det eneste jeg faktisk er avhengig av for å kunne gjøre jobben min er nettforbindelse. Ellers har jeg alt for å kunne fricampe i mange dager uten tilgang til strøm, vann, dusj eller toalett.

Så da går turen videre langs Rondane Nasjonalpark, og jeg stopper etter hvert på Sohlberg-plassen, utsiktsposten som viser fjellene du kan se på Harald Sohlbergs verdenskjente maleri «Vinternatt i Rondane».

Globia og jeg nærmer oss Venabygdsfjellet, og vi passerer myke pelsdyr som koser seg på den varme asfalten, etter noen kalde dager her på fjellet.

Det blir et par-tre timers kontorarbeid i fantastiske omgivelser. Og her er det glade folk og turaktivitet i alle retninger.

Her på Venabygdsfjellet er det et mykt og vakkert landskap, med fantastiske turmuligheter for deg som ikke på død og liv skal bestige de villeste og bratteste fjelltoppene.

Fricamperne storkoser seg i vidunderlige omgivelser.

Jeg tenker at jeg kjører til Venabu Fjellhotell og parkerer der for natta.

Og når jeg svinger inn foran hotellet er det bading for alle penga for små og store unger. Men er ikke et fjellvann som dette fryktelig kaldt?

Jeg kliner til med en fiskemiddag på hotellet, før jeg rusler ned på stranda for å sjekke vann og temperatur.

For en vakker strand! Jeg dypper en finger i vannet og kjenner at jeg er nær ved å få forfrysninger i hele pekefinger’n. Joda, jeg er født i fiskens tegn, men en kald fisk er det siste jeg vil være.

Idag går turen ned til Ringebu, før jeg kjører nordvestover og videre innover mot Jotunheimen.

Det blir ikke lange stubben bak rattet idag, snaue to timer, og jeg parkerer tett på Øvre Sjodalsvatnet.

Litt utpå kvelden rusler jeg over veien og opp til Bessheim Fjellstue og nyter et par timer på stedets uteservering som vender mot kveldssola.

Nok en gang trår jeg til med middag på restaurant. Ja, det har blitt mange av dem, og jeg har gjennom hele turen gledet meg stort over å se hvordan kelnere og kokker har storkost seg med igjen å kunne servere deilig mat til gjestene sine, etter lang tid med coronastengte dører.

Det blir en deilig morgenstund ved vannkanten.

Og kaffekoppen jeg fikk fra mine kjære barn gjør morgenkaffen til noe ekstra fint og hellig for meg. Gåsehud hver gang jeg tar en slurk av den koppen.

Så går turen mot Valdresflya, og jeg tenker å stoppe på Beitostølen for en kaffe og en softis. Plutselig en aldri så liten plan. Ikke så verst, Per!

Etter et tips fra en kompis setter jeg kursen mot Beito og Grønolen for å kjøre mot Fagernes på vestsiden av Øyangen.

Jeg ender opp på en smal bomvei av grus som etterhvert fjerner seg mer og mer fra Øyangen. Men skitt au, turen over fjellet er praktfull, totalt blotta for andre biler eller bobiler.

Over fjellet – vakkert – og ned på den andre siden mot Slidrefjorden …

… før jeg svinger inn i Fagernes i knallvær. Og det skal bli noen overraskelser, her i denne lille byen med snaue 2000 innbyggere.

Men først en tur for å handle på et av sentrene i Fagernes.

Så noe leskende å drikke på uteserveringen til Fagerlund Hotell.

Når jeg skal betale møter jeg disse på resepsjonsdisken inne på hotellet. Og de vakre fiskene har visstnok «jobbet» på hotellet her i fryktelig mange år.

Så rusler jeg ned til strandpromenaden, og sperrer øynene opp. Er det mulig!? Wow!

Her langs vannet er det fantastisk fint, men en herlig badestrand, vakkert parkanlegg, lekeapparater for de minste og store, grønne og velstelte plener.

Se på dette! Ei bru fører over til Vesleøye, en idyllisk liten paradisøy med strand rundt hele øya.

Fra øya kan du se over til Fagernes Camping, og som også tilbyr en egen plass til oss med bobil. Her er alt skikkelig tilrettelagt for å ta imot besøk av oss med huset på ryggen. Topp, Fagernes!

Jeg blir her nede ved strandpromenaden til sola går ned. Dette var en stor overraskelse. Til nå har Fagernes bare vært et sted å stoppe for en pølse og fylling av diesel før jeg reiser videre til Beitostølen. Har selvfølgelig også vært her på Rakfiskfestivalen i november. Men så viser det seg at Fagernes har så mye mer å by på enn diesel, wienerpølser og rakfisk.

Så besøk Fagernes, folkens!

Sjekk Geir Svardals nettsted for turer med bobil til fjell, skog og mark. Her tar han deg med til Jotunheimen.

Her er en filmsnutt fra turen til Rondane og Jotunheimen..

Da er jeg snart hjemme. Men før jeg svinger inn porten hjemme i Oslo blir det en stopp til. Hvor? Følg med!

Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!

Se kart over hele reiseruta her!

Følg meg gjerne på Facebook!