Etter to sterke døgn i Narvik, byen med det sorte gullet, går bobilturen til ferdafolktreff i Bjerkvik og Nordkjosbotn i et høstvær folk her nordpå sjelden opplever. Og jeg begynner å tro at det er jeg som har med meg godværet. Som alltid på turene mine.
Oktober 2017
Fra den fine moloen for bobiler på Lødingen reiser jeg videre mot Narvik.
Rett før Narvik passerer jeg den snart ferdigstilte Hålogalandsbrua…
Jeg finner meg en plass på bobilparkeringen midt i byen. Så rusler jeg over torget og opp til Rallar’n Kro og Pub for å få meg litt mat før konserten. For jeg skal nemlig på konsert i Kulturhuset ikveld.
Og da jeg ser det er boknafisk på menyen er valget enkelt. Nord-norsk snaddermat!
Og det smaker godt!
Nå er jeg klar for Kulturhuset, og jeg skal treffe pappa’n til samboeren til broren til min samboer (puh!), Per Henrik Mørk, etter konserten. Og det viser seg at arrangementet er en støttekonsert for Sjømannskirken, med innslag fra blant annet lokale revyartister, en stand-up komiker, visesangere, jazzmusikere og koret Sangvirkelaget. En fin og artig opplevelse!
Etter den stemningsfulle konserten møter jeg Per Henrik og hans fru Kari. Og denne mannen viser seg å være en kapasitet av de sjeldne. Den tidligere snekkeren har en fortid som SV-politiker og varaordfører her i byen, og er sentral i mye av kulturlivet. Og spiller kontrabass som en gud!
Per Henrik vil vise meg byen og gi meg en innblikk i Narviks dramatiske historie, så vi blir enige om å møtes kl 10 i morgen.
På vei hjem til bobilparkeringen passerer jeg Scandic hotell. Plassen for bobiler ligger rett bak det særegne hotellbygget. Så midt i sentrum som det går an.
På vei hjem til bobilparkeringen passerer jeg Scandic hotell. Plassen for bobiler ligger rett bak det særegne hotellbygget. Så midt i sentrum som det går an.
Her møter vi Ann Kristin Kristensen, som er koordinator og omviser her på muséet. Og krigshistorien jeg blir presentert er voldsom.
Her møter vi Ann Kristin Kristensen, som er koordinator og omviser her på muséet. Og krigshistorien jeg blir presentert er voldsom.
Ann Kristin er fantastisk god til å formidle hva som skjedde her ute i fjorden under 2. verdenskrig, da tyskerne angrep. De var selvfølgelig på jakt etter jernmalmen – Narviks sorte gull.
Les mer om Navik Krigsmuseum her på museets hjemmesider.
Krigshistorien til Narvik, som få av oss kjenner, gjør et sterkt inntrykk, og det undrer meg at jeg ikke har hørt om dimensjonene på slaget om Narvik før, hva som virkelig skjedde mellom 9. april til 8. juni 1940. At det gikk med flere menneskeliv i kampene i fjorden utenfor Narvik enn under angrepet på Pearl Harbor er nesten ufattelig. Og sjokkerende. Hvem visste vel det?
Her kan du lese mer om Narviks dramatiske krigshistorie.
«For å bygge fred, må vi forstå krig»
Fra å være et krigsminnemuseum i de gamle lokalene har nå dette blitt til krigsmuseum, som også har fokus på krig og konflikter i verden idag. Målet er å bidra til at unge mennesker får mer kunnskap om 2. verdenskrig for å kunne forstå verden vi lever i idag på en bedre måte.
Fra å være et krigsminnemuseum i de gamle lokalene har nå dette blitt til krigsmuseum, som også har fokus på krig og konflikter i verden idag. Målet er å bidra til at unge mennesker får mer kunnskap om 2. verdenskrig for å kunne forstå verden vi lever i idag på en bedre måte.
– Det er viktig å se helheten her, sier Per Henrik, og sikter til hva jernmalmen fra Kiruna har betydd for Narvik og byens historie.
Så rusler vi videre for å treffe Steingrim Sneve i stiftelsen Vinterfestuka.
Vinterfestuka – den årlige hyllesten..
Vinterfestuka har blitt arrangeres hvert eneste år siden 1956. Uka er en hyllest til byggingen av Ofotbanen og jernmalmtoget, rallaren og Narvik som by. Denne festuka er en av festivalene i Nord-Norge som har størst deltakelse og engasjement.
Vi treffer Steingrim på togperrongen nedenfor statuen av legenden «Svarta Bjørn» som var kokke for et av arbedslagene under byggingen av jernbanen. Og mens vi snakker med Steingrim kommer ett av dagens 10 tog med jernmalm rullende inn på stasjonen.
Vi treffer Steingrim på togperrongen nedenfor statuen av legenden «Svarta Bjørn» som var kokke for et av arbedslagene under byggingen av jernbanen. Og mens vi snakker med Steingrim kommer ett av dagens 10 tog med jernmalm rullende inn på stasjonen.
Steingrim forteller at toget trekkes av verdens kraftigste elektrisk drevne lokomotiv, med sine 15.400 hestekrefter. Lokomotivet drar et sett med vogner med 6.800 tonn med jernpellets, og toget er nesten en kilometer langt! Utrolige dimensjoner. Og det hyler så det gjør vondt i ørene fra bremsene, da det ekstremt tunge toger skal stanse.
Ofotbanen sto ferdig i 1902, og ble offisielt innviet 14. juli 1903. Og det er ganske ufattelig at det transporteres 15,9 millioner tonn gods årlig på Ofotbanen. Det er mer enn all annen godstrafikk med jernbane i Norge til sammen.
Rombaksbotn – byen som forsvant.
Anleggsbyen for byggingen av Ofotbanen het Rombaksbotn, som lå innerst i Ofotfjorden. Her var det yrende rallarliv, med 500 fastboende helt frem til 1903.
Da forsvant byen, og Narvik begynte å vokse. Og inntil Ofotbanen ble bygd besto Narvik kun av noen få gårdsbruk. Byen fikk bystatus i 1902.
Spennende! Det er tydelig at helheten i byens historie, og betydningen av jernmalmen fra Kiruna er viktig for Narviks befolkning og byens identitet.
Per Henrik inviterer meg hjem, og jeg kjører til utkanten av Narvik, parkerer mitt rullende gjesterom i innkjørselen, og Kari, Per Henrik og jeg har en trivelig kveld sammen.
En deilig frokost, og jeg sier hjertelig takk for meg til det koselige vertskapet. Og på gjensyn!
Til Bjerkvik for å treffe ferdafolk…
Med hodet fullt av inntrykk går turen videre til Bjerkvik. Der skal jeg treffe ferdafolk og mange engasjerte bobilentusiaster, og jeg skal vise filmer og fortelle om bobilturene mine.
Her er det god stemning, og de tre glade musikantene gjør det ekstra trivelig her på Ferda avdeling Bjerkvik. Jeg får en god prat med flere av gjestene som har kommet for å nyte det sosiale samværet og praten om livet i bobil.
Her treffer jeg folk som vært ute en vinternatt før gjennom mange år i bobil. For her kjører de fleste hele året, enten det er gode varmegrader midt i juli eller 35 minus i januar.
Og jeg spør: – Hva er det beste med livet i bobil, folkens?
– Du får se masse, du kommer tettere på alt, og du opplever ting du aldri kan få med deg når du kommer til et sted med fly.
Tor Thorvaldsen bygde sin første bobil selv i 1984.
– Så kjøpte vi vår første ordentlige bobil i 2004, og siden har vi kjørt hele Europa rundt i seks forskjellige bobiler, forteller Tor fra Andenes. Legg merke til ramma på veggen bak Tor, med pins fra alle land han og kona har besøkt.
– Det eneste landet vi ikke har vært i enda er Russland, sier Tor, som også kan fortelle at de var vi borte i to og en halv måned i sommer, og for tre år siden var han og fruen på tur i fem måneder i strekk..
– Friheten! Og det at vi har både dusj, varmt og kaldt vann, og kan bruke bilen hele året.
Terje Mikalsen har kjørt bobil siden 1989.
– Da jeg begynte å bruke bobilen vintertid også var jeg et utskudd, sier Terje fra Harstad, som også kan fortelle at han kjører med henger. Han har nemlig med seg to skutere. Ofte har han vært på turer i opp til 40 kuldegrader med bilen full av unger. Rapidoen han kjører nå kjøpte han her på senteret i april.
– Friheten, samholdet og det å sitte rundt bålet sammen med andre bobilfolk – året rundt. Det er livet!
Gunn og Jan Johansen har altid vært glad i å kjøre rundt i Europa.
– Den første bobil kjøpte vi i 1994. Så har vi hatt mange forskjellige bobiler, og nå i mars kjøpte vi oss en Knaus 900. Det blir nok den siste, for nå er vi pensjonister, sier det sprudlende ekteparet fra Harstad.
– En gang var vi innom tretten land på fire uker, sier Jan, som kan fortelle at han har kjørt 100.000 kilometer i året i jobben sin, og 30.000 med bobil i fritiden.
– Om det er 25 kuldegrader, vi koser oss. Så her oppe parkere vi ikke bobilen om vinteren!
– Skal vi bort til noen venner tar vi bilen. Her har vi alt vi trenger. Mat og klær og eget soverom.
Karin og Yngve Thune har nettopp kjøpt en ny Carthago.
– Dette er vår andre bobil, og før det hadde vi fire campingvogner, forteller ekteparet fra Bjerkvik. De bor faktisk bare et steinkast unna senteret her. Karin og Yngve forteller at de kjører mye til Sverige og Danmark.
Takk for praten, alle sammen. Nå går turen videre til Troms og Nordkjosbotn i postkortvakkert høstvær..
Nordkjosbotn – omkranset av mektige tromsfjell.
Da jeg kommer inn døra til Ferda avdeling Nordkjosbotn blir jeg møtt av hjertelige smil og lukten av varme, nystekte vafler.
Jeg har med meg et rimelig godt humør da jeg kommer hit, og humøret stiger enda et par hakk da jeg møter disse folka.
Om jeg vil være med hjem på middag? Ja takk, Trond!
Og så Trond da, avdelingslederen her. Han og hans trivelige kone Maria inviteter meg like gjerne hjem på middag etter at senteret stenger for dagen.
Veien hjem til Maria og Trond er ikke lang – men vanvittig vakker!
Jeg rygger mitt rullende gjesterom inn foran bobilen til Maria og Trond, og rigger meg til med strøm. Maria disker opp med fanastisk deilig mat, og Trond tryller frem en flaske med russisk (!) rødvin.
Og for en kveld det blir!
Frokosten idag blir inntatt ute i t-skjorta i minst 17 varmegrader. Og vi skriver 1. oktober! Det fine været her oppe i nord nekter å gi seg. Og takk for det, for nå går turen min videre mot Nordens Paris.
Hjertelig takk for meg, Maria og Trond!
Ekteparet Skøld anbefaler meg å kjøre en liten omvei langs Malangen. Et meeeget godt tips…
Vel fremme i Tromsø velger jeg Tromsø Camping for et par netter framover. Her bodde jeg også på min tur rundt i Norge sommeren 2015. Og i litt overraskende sur vind rusler jeg tilbake forbi Ishavskatedralen og over brua inn til byen for å få meg litt mat.
Skarven er et naturlig førstevalg. Og siden jeg nå skal ha et par jobbedager i bilen – og jeg har vært i Tromsø før – blir middagen idag årets store Tromsø-opplevelse.
Og lutefisken – som faktisk ble lansert idag kl 15.30 – smakte himmelsk. Jeg var den første som ble servert årets lutefisk her på Arctandria restaurant i Skarven-huset. Tror det er den beste utgaven jeg har smakt noensinne av favorittretten min.
Neste stopp blir Harstad, men først om et par dager. Så følg med!
Se filmene fra turene i 2017 her.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
