Siste by i Frankrike på vei nedover blir lille Collioure helt sør i landet, bare noen kilometer fra spanskegrensa. Og dette blir nok en sterk følelsespåkjenning for en lettrørt reisebrevskribent som meg. Hjertet mitt banker litt ekstra for dette vakre landet med de fantastiske byene. For etter Collioure skal jeg til Syden! Dette store ferielandet som visstnok Spania er en del av…
Sommer 2016
Jeg forlater den vakre elvebredden ved byen Avignon og setter kursen mot Collioure, helt sør i Frankrike.
Jeg passerer endelig et supermarked, og kjøper med meg en kylling og et par flasker fransk vin som ser ut til å passe til sau og gris – men kanskje ikke kylling? Hehe…artig med språk 🙂
Da jeg kommer til campingplassen Les Criques de Porteils parkerer jeg bilen, sjekker forholdene på og rundt plassen, trer inn i tursandalene, klar for å gå til byen jeg har kommet for å se.
Campingplassen er en av de mest idylliske jeg har vært på så langt, med alle avsatsene ut mot havet, og ellers alt jeg trenger for å nyte oppholdet på campingområdet. Og bare rett ned en trapp, så er du på denne praktfulle lille stranda. Men det er også det dyreste oppholdet til nå på turen min. 59 euro for en natt.
Den korte veien og nærheten til fantastiske Collioure er verdt pengene, tenker jeg. Og natta før bodde jeg jo tross alt gratis langs elven Le Rhône!
Og etter 25 minutters intens gange kommer jeg til byen med den blåeste himmelen i Frankrike, i følge kunstneren Henri Matisse, som bodde her en stund på begynnelsen av 1900-tallet. Og etter han kom mange andre kjente kunstnere for å oppleve både himmelen, det spesielle lyset og stedets kaféer. Nå er det turistene som nyter byen og strendene. Og jeg!
Denne lille fiskelandsbyen har 3.000 innbyggere og alt er bevart og fredet. De pastellfargede husene gir en ro i sjelen, og de fire strendene i byen og de 50 kaféene gjør at byen er et veldig attraktivt reisemål.
Se på det enorme slottet eller festningen i enden av stranda. Ser ut som små barnehender har laget det av sand 🙂
Og denne gitaristen tryller frem magiske toner fra sin gamle gitar, og gjør dagen fullkommen for meg. Se og hør han og gitaren hans i filmen lenger ned i reisebrevet.
Så er det tilbake til campingplassen, og rett i seng med deilige Middelhavet som nærmeste nabo.
Til Barcelona med bobil…
Idag bærer det avgårde mot Barcelona. Og da Globia og jeg passerer grensa og har Barcelona som mål er det ikke å se byen som har fokus. Jeg var der og fikk sett det meste for 15 år siden. Men jeg er spent på hvordan det funker for oss med bobil å bo på en campingplass utenfor byen, og ta enten tog eller buss inn til sentrum.
Plassen Camping Masnou er kaotisk da vi kommer, men eieren får ordnet en plass til meg mellom alle mulige typer gjester av alle slag og nasjonaliteter. Her er naboene mine…
Det første jeg gjør da jeg kommer til det lille tettstedet Le Masnou og campingplassen er å sjekke tog og bussmuligheter. Resten av dagen går til å gjøre klar et reisebrev.
Og så er jeg klar for Barcelona. Ti minutter å gå til toget, og en snau halvtimes togtur, og jeg er øverst i gågata, eller promenaden La Rambla midt i byen.
Det jeg husker fra turen hit sist var at jeg syntes La Rambla var fantastisk, nærmest eksotisk og til og med idyllisk. Idag ser jeg ikke det. Stor køer med turister fyller gåpromenaden og markedene rundt.
Sjarmen jeg husket fra tidligere ser jeg ikke lenger. Men så tror jeg ganske sikkert at mye skal til for å komme opp imot sjarmen og smågateidyllen jeg har opplevd til nå i by etter by.
Jeg finner mine favorittsmug i Barcelona, og går rundt i byen i timesvis etter intuisjon og spontane innfall, uten kart eller oversikt over hva jeg bør ser. Det som åpenbarer seg rundt neste hushjørne får bli som det blir.
Jeg går helt til Sagrada Familia, dit man vanligvis tar buss eller taxi, og da jeg kommer dit er det stappfullt av turister som har bestilt billett på nettet dagen før, noe jeg også skulle gjort hvis jeg vil inn i denne praktkolossen av et kirkebygg.
Så jeg nøyer meg med å se den fra bakkenivå ute i parken foran hovedinngangen sammen med alle de andre som heller ikke slapp inn. Og her er det byggeaktiviteter, som det har vært siden den geniale arkitekten Antoni Gaudi fikk påbegynt prosjektet i 1883.
Med ny selfiestang foreviges øyeblikket, og jeg beveger med innover mot sentrum av byen igjen.
Geniale Antoni Gaudi
Hele byen preges av Gaudis geniale arkitektur. Hans tanker om rom å oppholde seg i treffer meg veldig hjemme. De runde organiske formene og rommene skaper en naturlighet som våre firkanta, spisse og rektangulære rom ikke gjør. Jeg skulle gjerne sett mer av Gaudi, men dagen strekker ikke til.
Les og se mer om Antoni Gaudi her på Wikipedia
Så går jeg tom for strøm på mobilen, titter inn i en trivelig bar og treffer denne karen. Rubem Toledo Lara Pereira hjelper meg. Denne strålende vennlige bar- og restaurantverten har drevet dette stedet siden 2013, og han har allerede rukket å vinne flere priser for stedet og maten tre år på rad, noe som har gjort at han får mye besøk fra fra hele verden, folk som har fått med seg stedet hans på TripAdvisor. Merk deg: Bar Santa Fe. Adresse: Calle Wellington 17. Hils fra Per 🙂
Så må jeg selvfølgelig innom katedralen, som alltid er åpen…
På tide å tenke på å komme seg til toget. Og igjen feilvurderer jeg min egen ruslekapasitet, og får rett og slett krampe i leggene. Jeg ser et skilt, «Thai Center», og tenker at det vil redde beina mine akkurat nå med litt god thaimassasje. Men neida. Her er prisene fra 120 euro og oppover for en halv time, og de har så absolutt ikke noen enkle massasjetilbud på menyen for slitne legger. Jeg setter meg ned på en kafé en halv times tid og masserer leggene mine selv, før jeg endelig kommer meg til toget.
Utslitt er vel riktig beskrivelse, og jeg sovner tidlig den kvelden.
Til Vinaros for å smake på byens Langostinos…
Idag er reisemålet nok en liten by, Vinaros, opprinnelig en fiskelandsby. Jeg vet ingen ting om byen, men tar sjansen, stiller GPS’en på ”unngå bomveier” og taster inn adressen til Camping Vinaros.
Og på veien til Vinaros får jeg endelig se det spanske landskapet. Turen går nemlig litt innover i landet, og så ut mot kysten igjen. Og på veien er det mye typisk spansk å se. For er det noe som har slått meg på denne turen, så er det at det er stedene jeg kommer til som virkelig er noe å filme, ta bilder av og nyte, og ikke selve kjøreturen. Hjemme i Norge er det omvendt, der kjøreturen ofte er magisk og unik.
Jeg får en flott plass på campingen, og som vanlig, inn i sandalene og ned for å sjekke stranda. En kilometers spasertur og jeg er ved sjøen, der dønningene blir stadig større utover ettermiddagen.
Så tar jeg de 45 minuttene til fots for å besøke byen Vinaros. Og etter Barcelona igår kjenner jeg meg mektig sliten da jeg endelig kommer inn til byen.
En fantastisk fin strandpromenade, og det er akkurat passe med folk her. Stille og rolig, i stor kontrast til Barcelona i går.
Denne koselige byen, som ligger 14 mil nord for Valencia, er kjent for sitt fiskemarked, og spesielt retten Langostinos. Og det er akkurat det jeg bestiller hos den trivelige kelneren Floran på restauranten Casa La Mera.
Jeg er selvfølgelig spent på hvordan magen reagerer. Det går fint, og jeg skreller disse store rekene på norsk vis, søler og griser, men får i meg nesten alle 12, før jeg oppdager at jeg har fått både kniv, gaffel og en liten skje. Hehe…spist er spist, og det så sikkert merkelig ut for en spanjol. Floran smiler ekstra bredt da han henter tallerkenen min.
Jeg rusler mot bilen, og rekker akkurat å slå meg til ro før programleder Jon Marius Hyttebakk ringer meg opp for å få siste statusrapport fra turen min direkte på Reiseradioen.
Så klarer jeg å si på direkteradio at jeg dagen etter skal til Villajoyso! Byen heter Villajoyosa, og de to l’ene er stumme, som i Mallorca. Men skitt au. I morgen skal jeg dit, og et av målene er å uttale bynavnet akkurat som spanjolene gjør det.
Gleder meg! Skal også treffe min gode venn Tom med familie der.
Her kan du se reiseruta sydover, del 1.
Her kan du se reiseruta nordover, del 2.
Se alle turene fra start til mål her!
Se filmer fra alle turene her!
