Det er september i 2017. Jeg er på bobiltur nordover. Etter et hett tips sikter jeg meg inn på Innhavet i Hamarøy, drøye halvannen time fra Fauske. Og jeg kommer til en åpenbaring av en bobilparkering. For ikke å snakke om en raus gjestfrihet jeg aldri har opplevd maken til!

12. april 2020

Denne veien fra Fauske og nordover var en turopplevelse utenom det vanlige. Og da jeg ankom Innhavet ble jeg bare helt målløs. Med vidåpen måpende munn svingte jeg ned på Innhavet bobilparkering. Jeg trodde nesten ikke det jeg så!

På flotte platåer oppover i skråningen fra sjøen hadde samtlige bobiler fantastisk utsikt utover Sagfjorden.

Da jeg kom hit var det kun ledig på det øverste platået, men av en eller annen ubegripelig grunn reiste flere bobiler utover ettermiddagen, og jeg fikk plass helt nede ved vannkanten. Se på dette!

Jeg hadde ikke stått mange minuttene på denne kremplassen før det banket på bobildøra mi.

– Hei! Jeg heter Anders!

En blid nordlending ville gjerne vite hva slags blogg jeg laget. Jeg fortalte villig vekk, og vi hadde ikke snakket sammen mange minuttene før han inviterte meg hjem for å spise uer.

– Vil du spise middag i lag med mæ?

Han spurte meg til og med om jeg ville ha ueren stekt eller kokt!

– Makan, tenkte jeg. Typisk for folket her oppe i nord. Og ikke nok med det, for der og da inviterte han meg også med på båttur dagen etter! 

Det viste seg at han var en av de nærmeste naboene til bobilpassen. Anders fyrte opp et bål for å gjøre det ekstra lunt å sitte ute i hagestua hans. Denne rause mannen fra Innhavet fortalte at han bor her ute fra april til oktober, og at han ellers bor i Fauske. 

– Her ute trives jeg som fisken i vannet – og nå er fisken klar!

Nam! Dette var en av de beste fiskemåltidene jeg noensinne har smakt, servet enkelt og uformelt på papptallerken av en trivelig nordlending som fortalte han hadde jobbet som kokk i mange år, blant annet på Nordsjøen.

Og det må jeg si – hvis dette er typisk for nordlendinger er det bare å reise til Nordland så fort det er anledning, folkens. For dette var sterkt og rørende for en kar som er vant med litt småskeptiske og avmålte søringer i Oslo.

En magisk dag gikk mot slutten, og jeg skulle bare ut for å trekke litt frisk luft før jeg la meg, da dette åpenbarte seg for meg i bobildøra …

Jeg har sett lyset! 

– Er det mulig??!
Jeg spratt rundt og fomlet etter kameraet for å rekke og ta noen bilder før magien forsvant igjen. Og med campingstolen som stativ og 10 sekunders eksponeringstid klarte jeg å fange litt av naturmirakelet før det forsvant igjen.

To glade menn på havet

Så var vi klare for båttur utover Sagfjorden. I denne lille båten fra 70-tallet inntok vi plassene våre. Og jeg i godt polstret tøy utlånt av skipperen.

En uslitelig 8-hester dyttet oss utover nærmest speilblankt hav. Magisk fra første meter!

Etter et par timer i omgivelser som gjorde meg rørt og lykkelig gjorde vi oss klare for landgang.

På en av de små øyene, på en liten øygruppe med kritthvite strender som minnet om helt andre breddegrader, dro vi båten inn på sandstranda.

Anders forklarte hvor vi var, og vi skimtet lille Skutvik i horisonten.

Vi dro av oss den varme heldressen og nøt ren skjær sommervarme på den idylliske sandstranda. Det var straks oktober, folkens!

Etter en snartur innom Skutvik gikk turen mot Innhavet igjen, og på veien møtte vi tidevannsstrømmen.

Et fascinerende fenomen som skapte merkbar høydeforskjell og kast i båten da vi passerte.

Så var det speilblankt hav igjen, og det var tid for å fiske.

– Vi må ha litt middag, sa Anders. Og sluken rakk nesten ikke å nå vannflata før den første torsken satt på kroken.

Så fikk vi en solid torsk til, og middagen i folie var sikret. For Anders inviterte meg nok en gang på snaddermiddag. Heldige meg!

Men først skulle vi hjem til Innhavet. Og hjemreisa ble like magisk som turen hadde vært til nå. Og skipper Anders så ut til å storkose seg han også.

– Takk for turen, Anders. Et minne for livet!

I skumringen tok skipper’n seg en ekstra tur ut på havet. Han mente vi måtte ha litt sei og makrell også, sammen med torsken. 

Hvordan det smakte? Har ikke ord!

Og skulle du svinge innom Innhavet på din ferd skal du ikke se bort fra at en blid kar med topplue kommer ruslende bort til deg for å slå av en prat. Det er ganske sikkert hedersmannen Anders. Han har masse spennende å fortelle, så sett av god tid.

Og hils han fra meg!

Anders er også engasjert i Nordic Explorers. Sjekk her.

Følg meg gjerne på Facebook!